Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Du poster et «ærlig innlegg» på Instagram. Så ringer Se og Hør.
Og i mellomtiden sitter noen alene og gruer seg til nasjonaldagen. Ikke fordi de «føler seg litt utenfor», men fordi de faktisk er det.
Haddy Njie våkner med ubehag på nasjonaldagen. Hun skriver på Instagram at hun føler seg som et romvesen, og at 17. mai minnet henne om en tid da «alt ved henne var feil».
Dette skriver hun altså etter ti år som programleder for 17. mai-sendingen på NRK. Hun har ledet Lille-julaften-programmer, gått i bunad til 50 000 kroner på direktesendt fjernsyn, og er gift inn i landets kulturelle elite. Hun får nasjonaldagsmorgen med kongefamilien – mens andre får den med stillhet, angst og tomt kjøleskap.
Men likevel er det hennes ubehag som plukkes opp av Se og Hør. Hvorfor? Fordi hun tilhører den nye klassen av kule ofre. De med mikrofon, medieplattform og korrekt offerstatus. De som skriver «sårbare» Instagram-innlegg i bunad – og blir omtalt som modige, ikke tonedøve.
For hva med dem som virkelig gruer seg til 17. mai?
De som ikke har råd til å feire i det hele tatt.
De som sitter alene fordi ingen inviterer dem.
De som skammer seg fordi dressen ikke passer lenger og de ikke har råd til ny.
De som bor trangt og føler det er flaut å be noen hjem.
De som sørger. Eller ruser seg. Eller ikke orker mer.
De som rett og slett ikke føler seg som en del av dette fellesskapet – og aldri har blitt spurt hvorfor.
Men de får ikke skrive i VG.
De poster ikke på Instagram med blåklokkeemoji og selvironisk tekst. Og om de gjør det, blir det ikke plukket opp av verken Se og Hør eller NRK Kultur. For de tilhører feil klasse. De er for grå. For slitne. For tause.
De er ikke de kule ofrene.
De er de ekte.
