Migrasjon til Europa skal ikke være en menneskerett.
Konseptet som innebærer massedeportasjon, eller frivillig retur av ikke-europeiske immigranter og deres etterkommere, har fått økt oppmerksomhet som en løsning for å bevare den etniske og kulturelle identiteten i Europa.
Den europeiske befolkningen har en demografisk utfordring på grunn av lav fødselsrate og en aldrende befolkning. Immigrasjon har blitt sett på som en løsning for å opprettholde arbeidsstyrken, men effekten av immigrasjon på økonomisk vekst virker mot sin opprinnelige hensikt. Innvandrere er ofte yngre og med god helse, noe som burde hatt en positiv effekt.
Imidlertid fungerer integrasjon svært dårlig for størstedelen av immigrantene. Dette har langvarige uheldige konsekvenser for den opprinnelige befolkningen. Innvandrere fra Midt-Østen og Afrika ligger statistisk langt over den opprinnelige befolkningen på kriminalitet, og langt under på arbeidsdeltagelse.
Borgernasjonalisme [1], som fokuserer på felles verdier og frivillig tilhørighet til nasjonen, har vist seg å være utilstrekkelig i møte med massiv innvandring. Eva Vlaardingerbroek argumenterer for at dette ikke fungerer godt nok i dagens situasjon, hvor innvandringen er på et nivå som truer den europeiske identiteten. Istedenfor må det tas i bruk mer radikale tiltak som remigrasjon for å beskytte den europeiske sivilisasjonen.
We have to be realistic: Civic nationalism doesn’t work at this rate of immigration.
— Eva Vlaardingerbroek (@EvaVlaar) May 22, 2025
It’s too late to just have discussions about integration. What we need now is Remigration.
So I don’t give a rats ass what the UN says. Migration to Europe is not a “human right”. pic.twitter.com/a6KNral3fk
Den økende innvandringen fra ikke-europeiske regioner har ført til en splittelse av befolkningen, men også til spenninger og utfordringer knyttet til forsøk på integrasjon. Forskning viser at mens endel innvandrere kan bidra positivt til økonomien, er det også en risiko for at mange ikke integreres fullt ut, noe som fører til sosial fragmentering.
Remigrasjon blir sett på som en nødvendighet for å unngå erstatning av den europeiske befolkningen. En kraftig økning i ikke-europeiske innbyggere vil føre til en endring i den kulturelle og demografiske balansen, noe som truer den historiske og kulturelle identiteten til Europa.
Store deler av innvandringen drives også av lykkesøkere som primært er motivert av økonomiske fordeler eller religiøs fundamentalisme, fremfor et kulturelt og verdimessig samarbeid med den opprinnelige befolkningen.
Politiske bevegelser og partier, spesielt innenfor den identitære bevegelsen, har gjort remigrasjon til en kjernedoktrine. Disse gruppene argumenterer for at etnisk og kulturell homogenitet er essensiell for å opprettholde sosialt samarbeid og nasjonal identitet.
Den globale migrasjonspolitikken, inkludert FNs perspektiv, har ofte fremmet idéen om at migrering er en menneskerett.
Imidlertid har denne tilnærmingen blitt kritisert for fullstendig å ignorere behovene og rettighetene til vertslandene. Vlaardingerbroek understreker at migrering til Europa ikke er en menneskerett, og at internasjonale avtaler ikke bør overstyre nasjonale interesser.
Historisk sett har Europa opplevd perioder med massiv innvandring, men dagens situasjon er unik på grunn av hastigheten og omfanget av endringene. Dette har ført til en økning i støtte for politiske bevegelser som fremmer remigrasjon som en løsning for å gjenopprette den demografiske balansen.
Konsekvensene av ikke å handle raskt vil være alvorlige. En kontinuerlig økning i innvandring vil føre til en erstatning av den europeiske befolkningen, noe som truer den kulturelle og historiske arven.
Remigrasjon blir av stadig flere sett på som den eneste bærekraftige løsningen for å sikre at Europa forblir et hjem for sine opprinnelige innbyggere.
Den økende populariteten til remigrasjon som en politisk idé reflekterer en bredere uro over fremtiden til Europa.
Mens noen ser det som en ekstrem løsning, argumenterer tilhengere for at det er nødvendig for å beskytte den europeiske sivilisasjonen mot irreversible endringer.
[1] – Borgernasjonalisme
Dette begrepet refererer til en form for nasjonalisme som er basert på felles verdier, lover og politiske institusjoner, i stedet for etniske eller kulturelle trekk. I borgernasjonalisme er medlemskap i nasjonen frivillig og basert på en felles lojalitet til staten og dens prinsipper, snarere enn på felles opphav eller kultur.
For eksempel, i USA, hvor borgernasjonalisme er en sentral del av nasjonalidentiteten, legges vekt på verdier som frihet, likhet og rettferdighet, og ikke på en spesifikk etnisitet. Dette står i kontrast til «etnisk nasjonalisme», som fokuserer på felles etniske, kulturelle eller historiske trekk som definerer nasjonen. Civic nationalism – Wikipedia
