Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Borgarting lagmannsretts avgjørelse om å opprettholde vedtaket om avliving av hunden Sam – en fire år gammel Cane corso – vil gå inn i rettshistorien som et skremmende eksempel på hvordan en hund kan dømmes til døden uten et eneste sikkert bevis på skyld. Det er en sak som avslører hvordan vage antagelser, rasemessige fordommer og manglende etterforskning har blitt tillatt å erstatte faktisk dokumentasjon.
—
Bevisene som mangler
Det finnes ikke ett eneste bevis i dommen som direkte knytter Sam til skadene. Ikke ett. Alt hviler på antagelser.
Ifølge dommen er det «ikke omtvistet» at Sam tok seg inn på et beiteområde, og at syv sauer ble funnet døde eller så hardt skadet at de måtte nødslaktes. Det er selve grunnpilaren i vedtaket om avliving. Men det retten ikke sier, er kanskje enda viktigere:
Det finnes ikke ett eneste vitne som så Sam angripe, bite eller jage en eneste sau.
Sam hadde ikke blod, ull eller synlige spor på seg etter det som skal ha vært et voldsomt og målrettet angrep.
Det ble aldri gjort teknisk etterforskning: ingen DNA-prøver, ingen veterinærsjekk av Sam, ingen sporsikring.
Dette står i kontrast til den detaljerte veterinærrapporten fra Statens naturoppsyn samme dag:
Alle sauene hadde bittskader i hode og hals.
Flere hadde avrevne ører.
Ett lam hadde knust kjeve.
Skadebildet var så brutalt at man først vurderte rovdyrangrep (ulv, bjørn eller jerv).
Vitnet fra SNO uttalte at skadene liknet dem man ser etter «kamphundangrep».
Likevel: Sam hadde ikke ett fysisk spor på seg. Og dette nevnes ikke i dommen.
—
Vitnebeskrivelsen som motsier skyld
Det eneste vitnet som så Sam på stedet, beskrev at han «så ut som han lekte med et lam». Vitnet så aldri angrep. Lammet ble aldri funnet. Det finnes ingen kobling mellom dette lammet og de døde dyrene.
Men retten bruker dette som indisiebevis på skyld.
—
Strafferett: Frifunnet. Forvaltning: Dødsdom
Sams tidligere eier ble frifunnet i straffesak. Tingretten fant det ikke bevist at hun hadde opptrådt grovt uaktsomt. Men i forvaltningssaken ble Sam dømt til avliving.
Hvorfor?
Fordi i straffesaker kreves bevis utover rimelig tvil.
I forvaltningssaker holder det med sannsynlighetsovervekt – selv når konsekvensen er liv eller død.
Bevisene holdt ikke mot eieren – men antagelsene var nok til å avlive hunden.
—
Dommen bygger på hypotetisk adferd
Lagmannsretten spekulerer i at Sam kan ha fått «positiv erfaring» av å angripe sau, og derfor er farlig. Dette er ikke basert på fakta, men på en teori fra politiets vitne.
De viser også til én kennel-hendelse – hvor Sam glefset mot en ansatt som falt og dro hunden med seg. Hendelsen omtales som et tegn på «angrepsvilje». Men selv retten erkjenner at dette trolig var skrekkrespons.
Mentaltest ble ikke innhentet. Det finnes ingen konkret vurdering av Sam. Likevel avvises både aversjonsdressur og omplassering – fordi «man kan ikke garantere at det ikke skjer igjen».
—
Stortingets vilje er ignorert
Hundeloven ble revidert i 2023 nettopp for å styrke vernet mot forhastede avlivinger – og for å skjerpe kravet til forholdsmessighet.
Det er i saken erkjent at Sam kom seg løs som følge av menneskelig svikt – et uhell. Men retten hevder likevel at hendelsen «ikke kan karakteriseres som et uhell» – fordi Sam handlet på instinkt da han først var fri.
Dette undergraver hele intensjonen med lovendringen.
—
Et rettssikkerhetsproblem for dyr
Sam ble dømt til døden uten teknisk etterforskning, uten vitne til selve hendelsen, uten konkrete fysiske bevis – og uten at dommen problematiserer dette.
Hvis denne saken får stå som presedens, sier det noe dypt urovekkende om rettssikkerheten for norske familiedyr – og eiere.
—
Konklusjon: Når antagelser blir dom
Retten dømte Sam basert på:
1. At han var til stede på stedet.
2. At han tilhører en «farlig» rase.
Det som mangler – er alt vi vanligvis krever før vi fratar liv:
Bevis
Observasjon
Objektiv vurdering
Reell utprøving av alternativer
—
Sam har vært isolert i kennel i snart to år. Eieren ble frifunnet. Men Sam dømmes – på mistanke. Det er på tide å spørre: Er dette rettferdig? Og er det dette vi vil kalle rettsstat?
