Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Øystein Steiro Sr, @SteiroSr
Det er ikke enkelt lenger å skille mellom sannhet og løgn. Den som forsøker å nyansere stemples umiddelbart som putinist og landsviker.
Velgerne er overlatt et svart-hvitt bilde. Samtidig er virkelighetsforståelsen til våre ledere preget av virkelighetsflukt, selvrettferdiggjøring og endeløse bortforklaringer. Konteksten og bakgrunnen for krigen i Ukraina tåkelegges og initiativ for å få til fred motarbeides.
Tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg (AP), feires som helt i Norge, men har lite å være stolt av når det gjelder å få til en fredelig løsning på krigen i Ukraina. Det har heller ikke tidligere Utenriksminister, Ine Eriksen Søreide (H).
Hennes opptreden i Debatten på NRK 21.5., blottlegger en skremmende overflatiskhet, en skremmende kunnskapsløshet og uvilje for å forstå bakgrunnen, den historiske konteksten og de geopolitiske realitetene knyttet til krigen i Ukraina.
Begge to, den ene som tidligere statsminister, den andre som tidligere forsvars- og utenriksminister, hisser til fortsatt krig med vår stormaktnabo i øst. Samtidig har begge en betydelig del av ansvaret for at vårt eget forsvar ligger nede.
At det var Russland som invaderte Ukraina 24.2.2022 og at invasjonen er i strid med folkeretten er det liten vits å diskutere. Men det er ikke riktig at den russiske invasjonen var uten foranledning og kontekst, slik de begge to gir inntrykk av.
Den var i stor grad foranlediget av at vestlige statsledere rundt årtusenskiftet ekspanderte NATO mot øst og inn i tidligere sovjetisk interessesfære og ekskludert Russland fra deltakelse i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, til tross for løfter om det motsatte.
Ukrainas medlemskap i NATO har hele tiden vært en rød klut for russerne. Det har amerikanske presidenter og europeiske statsledere blitt advart mot bl.a. av flere ledende amerikanske utenrikspolitikere, diplomater og sikkerhetspolitiske eksperter.
Geopolitisk og sikkerhetspolitisk har krigen i Ukraina mange likhetstrekk med Cuba-krisen i 1962 da amerikanerne truet kjernevåpenbalansen og utplasserte mellomdistanseraketter i Tyrkia og Italia. Russerne gjengjeldte ved å bygge rakettsiloer på Cuba.
Det bragte verden til randen av atomkrig. Nå er vi enda nærmere bruk av kjernevåpen enn vi var den gangen. Det synes imidlertid ikke å bekymre verken Stoltenberg, Eriksen Søreide eller veldig mange andre sentrale politikere i Europa.
Omfattende overgrep gjennom flere år mot den russisktalende flertallsbefolkningen i grensefylkene var også en medvirkende årsak til krigen. Det samme var Maidan-kuppet/revolusjonen i 2014, som åpenbart var vestlig påvirket.
Den russiske invasjonen var i strid med folkeretten. Men det var også NATO-bombingen i Jugoslavia i 1999 og invasjonen i Irak i 2003. FN-mandatet for bombingen av Libya i 2011, Syria i 2014-19 og at allierte styrker ble stående i Afghanistan i 21 år var også tvilsomt.
Det er ikke riktig å si at Vesten er skyld i Russlands invasjon av Ukraina. Det blir feil. Men det er åpenbart at vestlige statsledere har et stort ansvar for krigen i det hele tatt startet og for at den stadig fortsetter. Det gjelder også Jens Stoltenberg og sånne som Ine Eriksen Søreide.
Den erkjennelsen bør selvsagt få konsekvenser. Europeiske statsledere bør støtte opp om Trump-administrasjonens bestrebelser for å få partene til forhandlingsbordet, i stedet for å nøre opp om å fortsette krigen.
Det har vært klart i over to år at Ukraina ikke kan vinne krigen. Det har også vært klart at jo lenger den fortsetter, jo flere falne, jo større materielle ødeleggelser, jo større fare for ytterligere eskalering og bruk av kjernevåpen og jo mer territorium vil Ukraina tape.
Trump gjør derfor helt rett i å legge press for å få partene til forhandlingsbordet. Europeiske statsledere og den norske regjeringen utviser stor uansvarlighet ved ikke å støtte opp om dette, men snarere bidra til å forlenge krigen.
Det politiske utfallet av fredsforhandlingene vil som alltid måtte reflektere den militære situasjonen på slagmarken. Å forvente at grensene skal flyttes tilbake til før 2014, er uten historisk presedens og fullstendig urealistisk.
Ukraina vil måtte gi fra seg Krim-halvøya og de tre østlige grensefylkene og forbli nøytralt. NATO-medlemskap er uaktuelt. Freden kan overvåkes av en fredsbevarende FN-styrke fra BRICS-landene. Deltakelse fra NATO-landenes side er selvsagt uaktuelt.
Jo før partene kommer til forhandlingsbordet, jo bedre for Ukraina, for Europa og for verdensfreden. Europeiske statsledere, inklusive våre egne, bør gjøre en grundig selvransakelse mht. hva de selv kunne gjort for å unngå krigen i Ukraina.
Stoltenbergs ettermæle vil trolig få hard medfart når historiebøkene en gang skal skrives. Hans medvirkning til at Libya ble bombet tilbake til steinalderen, vil heller ikke så lett bli glemt. Den kunnskapsløse snakkedukken Ine Eriksen Søreide, vil knapt levnes en bisetning.
Denne saken er også publisert i Steiro Sr. sin egen blogg: Alternativt Forum
Les mer av Øystein Steiro sr. her i UF
