Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Det var en gang et parti som het Høyre. Det hadde en leder, et program, og en viss idé om hva det ville med Norge. Så ble det 2020-tallet, og Høyre ble… tja, hva ble det egentlig?
I dag er Høyre mest av alt som en kaffekopp på et gammelt kontor: Noen husker at den var i bruk en gang, men nå står den bare der – lunken, støvete og litt malplassert. Partiet har gått fra å ville “bygge landet” til å mumle forsiktig “la oss ikke forstyrre markedet” – og så blir det stille.
Det eneste som virkelig lever i Høyre om dagen er Excel-arkene. Der finner man sjelen deres: formler for skattelettelser, pivot-tabeller med “konkurranseutsetting” og et eget ark dedikert til hvor mange kommuner man kan slå sammen før noen merker det. Politikk, sier du? Nei da, dette er forvaltning – med en dæsj PowerPoint.
Hva slags saker brenner Høyre for? Jo, de kjemper en heroisk kamp for å forenkle eiendomsskatten i Bærum, og står last og brast med retten til å kalle sykehjem for “velferdsbedrifter med optimalisert avkastning.” Folkelig og nært, som alltid.
Og når det endelig stormer litt, som for eksempel når partilederen plutselig ikke har kontroll på ektemannens aksjeportefølje i syv år, da skjer det noe magisk: Høyre oppdager plutselig ydmykhet. I hele to uker. Deretter vender de tilbake til sin naturlige tilstand: en slags politisk versjon av “hysj, vi prøver å late som ingenting.”
Men kanskje mest fascinerende er hvordan Høyre har klart å gjøre opposisjon til en øvelse i stillhet. Mens andre partier fyrer av bredsider mot regjeringen, sitter Høyre i hjørnet og hvisker forsiktig: “Vi også mener kanskje noe, hvis det er greit for dere?” Det er som å se en tidligere dirigent forsøke å spille triangel – med votter.
Er Høyre et irrelevant parti? Nei da, de er veldig relevante… for de 2,5 prosentene som fortsatt mener at alt kan løses med konkurranseutsetting og offentlig-privat samarbeid om kantinedrift.
For oss andre er Høyre blitt som heisen i et gammelt rådhus: den går sakte, piper litt, og ingen helt vet om den faktisk virker.
