Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
I norsk offentlighet er det i økende grad narrativet – ikke sannheten – som styrer hvilke meninger som får plass, og hvilke som ikke tåles. Dette narrativet bæres i stor grad fram av en venstreside som ofte fremstår som lite interessert i ubehagelige fakta dersom de utfordrer ideologiske dogmer. Til tider fremstår deler av denne venstresiden nesten litt kommunistisk i sin tilnærming: Den søker et likhetssamfunn som er så ideologisk rendyrket at virkeligheten må bøyes for å passe inn.
Denne typen tankegang setter ikke individet, fakta eller åpen debatt i sentrum – men system, kontroll og konsensus. Man ser det i måten pressen, utdanningssektoren og mange offentlige institusjoner former virkelighetsbildet på. Verdier som fellesskap, omfordeling og statsstyring dominerer – ikke bare som politiske mål, men som moralsk målestokk. Det finnes en underliggende idé om at staten vet best, og at avvik fra den godkjente fortellingen ikke bare er feil, men farlige.
Dette preger blant annet innvandringsdebatten. Når noen peker på utfordringer med integrering, sosiale konflikter eller press på velferdssystemet, møtes de sjelden med nyanserte motargumenter – men med mistenkeliggjøring. Slike stemmer blir fort stemplet som «rasistiske» eller «høyreekstreme», selv når de bygger på fakta og virkelige erfaringer. Det minner om hvordan kritikk ble behandlet i gamle østblokk-regimer: Det handler ikke om hva som er sant, men om hva som er tillatt å si.
Klimadebatten er et annet område hvor den ideologiske venstresiden setter dagsordenen. Man ser en slags grønn revolusjon der enhver kritikk av tiltakene – om det så gjelder kostnader, effektivitet eller konsekvenser – tolkes som «klimafornekting». Igjen ser vi et mønster hvor ideologi trumfer virkelighet. Det minner om en gammeldags planøkonomisk tankegang, hvor overordnede mål helliger midlene, uansett om politikken fungerer i praksis eller ikke.
Problemet med dette er ikke nødvendigvis at venstresiden har makt – det er at den ikke tåler motmakt. Når narrativet er hellig, blir fri meningsbrytning umulig. Det skapes en offentlighet der enkelte meninger ikke bare er upopulære, men uakseptable. Der noen stemmer tas inn i varmen, mens andre holdes utenfor fordi de bryter med det «riktige» verdensbildet.
Et demokrati forvitrer når virkeligheten viker for ideologi. Hvis vi lar et politisk farget, til tider nesten kommunistisk verdensbilde definere hva som er lov å mene, si og undersøke, så mister offentligheten sin funksjon som fri arena for idéutveksling. Vi trenger ikke totalitære løsninger pakket inn i velmenende ord om solidaritet og fellesskap. Vi trenger ærlighet – og vilje til å se samfunnet som det er, ikke bare som noen ønsker at det skal være.
