Regjeringens «Ikke rett fram»

Av: Rune Andreassen, bystyrerep. Norgesdemokratene i Sarpsborg

Er «Ikke rett fram» en stille marsj mot EU-kontroll?

Rapporten «Ikke rett fram» (mai 2025) fra regjeringens ekspertgruppe fremstilles som en plan for å spare ressurser og kutte avfall. Men bak de 428 sidene lurer en større agenda: en teknokratisk strategi for å binde Norge tettere til EU uten åpen debatt.

I et land der flertallet av nordmenn, ifølge målinger fra NRK (https://www.nrk.no/) er imot dypere EU-integrasjon, og hvor Grunnloven verner nasjonal selvstendighet, reiser rapporten alvorlige spørsmål.

Hva betyr dette for Norges suverenitet, din personlige frihet, retten til å ytre deg, og kontrollen over dine digitale spor?

En EU-agenda forkledd som miljøvern

«Ikke rett fram» er skrevet av en ekspertgruppe oppnevnt i mars 2024, ledet av Klima- og miljødepartementet, med mandat til å foreslå tiltak for en såkalt sirkulær økonomi – et system der ressurser gjenbrukes og avfall minimeres. Men rapportens kjerne er ikke bare praktiske tiltak som avgifter på tekstiler eller reparasjonsordninger.

Den er en blåkopi av EUs politikk, med sterk vekt på å implementere EU/EØS-regelverk som økodesignforordningen og avfallsdirektiver.

Rapporten insisterer på at Norge må «følge EU» for å henge med, uten å nevne alternativer eller konsekvenser for nasjonal selvstendighet.  

Dette er bekymringsfullt når 60% av nordmenn, ifølge Senito, ønsker å beholde eller redusere EØS-avtalens omfang. Grunnloven, spesielt artikkel 115, krever at overføring av suverenitet til internasjonale organer, som EU/EØS, må godkjennes med tre fjerdedels flertall i Stortinget.

Likevel presenteres rapportens EU-tiltak som tekniske nødvendigheter, uten å invitere til debatt om hva det betyr å gi Brussel mer makt over norske lover, økonomi og liv.  

Rapportens referansegruppe, som inkluderer EU-vennlige aktører som Bellona og WWF, forsterker inntrykket av en ensidig agenda. Mediene, ofte støttet av pressestøtte, har hittil vært tause om rapportens EU-implikasjoner, noe som svekker muligheten for en offentlig diskusjon.

Når rapporten unngår å adressere nordmenns EU-skepsis eller Grunnlovens rammer, blir det tydelig: Dette er et forsøk på å smugle Norge nærmere EU under dekke av miljøvern.

Tegn på en skjult EU-agenda

• Rapporten krever rask implementering av EU-regelverk uten å diskutere nasjonale alternativer.  
• Frasen «tett samarbeid med EU er nødvendig» gjentas, men uten å forklare hvorfor Norge ikke kan utvikle egne løsninger.  
• Referansegruppen domineres av miljøorganisasjoner med EU-tilknytning, mens EU-kritiske stemmer er fraværende.  
• Teknokratisk språk som «samfunnsøkonomisk effektivitet» gjør rapporten utilgjengelig for folk flest, og demper debatt.  

Suverenitet under press

Rapporten legger opp til en stille overføring av makt fra Oslo til Brussel. Gjennom EØS-avtalen er Norge allerede forpliktet til å følge EU-regelverk uten stemmerett, og «Ikke rett fram» forsterker denne bindingen. Kapittel 6 detaljerer hvordan EU-regelverk som økodesignforordningen (EU 2024/1781) og batteriforordningen skal innføres raskt i norsk lov.

Disse reglene dikterer alt fra produktdesign til avfallshåndtering, og begrenser Norges frihet til å lage egne standarder. For eksempel kan økodesignforordningen tvinge norske bedrifter til å tilpasse seg EU-krav, selv om disse ikke passer lokale forhold.  

Økonomisk sett foreslår rapporten avgifter, som en tekstilavgift og plastemballasjeavgift, som kan klassifiseres som statsstøtte under EØS-regler. Dette krever godkjenning fra EFTA Surveillance Authority (ESA), noe som svekker Norges fiskale autonomi.

Videre kan EUs kontroll over kritiske råvarer, gjennom Critical Raw Materials Act (EU 2024/1252), hindre Norge i å utnytte egne ressurser, som mineraler eller bioressurser, på egne premisser.

Dette truer nasjonal beredskap i en tid der global ustabilitet øker.  

Grunnloven, artikkel 115, setter strenge krav til suverenitetsoverføring, men rapporten omtaler ikke dette. Når den samtidig ignorerer nordmenns EU-skepsis, framstår den som et forsøk på å omgå demokratiske prosesser. Medienes manglende dekning, til tross for pressestøtte som skal sikre mangfold, forsterker inntrykket av en agenda som unngår offentlig granskning.

Trusler mot suverenitet

• EU-regelverk begrenser Norges evne til å lage egne lover og standarder.  
• Økonomiske tiltak krever ESA-godkjenning, noe som svekker fiskal kontroll.
• EU-kontroll over råvarer kan true Norges beredskap.  
• Manglende henvisning til Grunnlovens vern av suverenitet antyder en bevisst unnvikelse.  

Individers frihet i skvis

Rapportens tiltak rammer deg som borger direkte. Den foreslår avgifter på nye varer, som tekstiler og plastemballasje, for å tvinge deg til å kjøpe mindre eller reparere mer. Dette øker levekostnadene, spesielt for lavinntektsgrupper, som kanskje ikke har råd til reparasjoner i Norges høykostøkonomi. For eksempel kan en tekstilavgift gjøre klær dyrere, uten at rapporten tilbyr løsninger for å gjøre reparasjoner rimeligere.  

Videre legger rapporten opp til adferdspåvirkning gjennom såkalte «informative virkemidler», som kampanjer for å endre hvordan du handler og kaster. Dette kan føles som statlig innblanding i privatlivet, spesielt når tiltak som retten til reparasjon (EU 2024/1799,) kan kreve at du dokumenterer reparasjoner eller bruker godkjente verksteder. Slike krav legger byråkratiske byrder på deg som enkeltperson.  

Rapporten krever også mer datainnsamling, som sporing av forbruk og avfall for Eurostats rammeverk. Dette kan bety at dine kjøp, kast og reparasjoner overvåkes, uten at rapporten diskuterer personvernrisiko. Når mediene, støttet av pressestøtte, ikke løfter disse spørsmålene, blir det opp til deg å kreve svar om hvor frie dine valg egentlig er.

Angrep på personlig frihet

• Avgifter øker kostnader og begrenser valg, særlig for de med lav inntekt.  
• Adferdspåvirkning gjennom kampanjer kan oppleves som paternalistisk. 
• Retten til reparasjon kan medføre byråkratiske krav.  
• Økt datainnsamling truer personvern uten klare sikkerhetstiltak.  

Ytringsfrihet knebles stille

Rapporten berører ikke ytringsfrihet direkte, men dens ensidige framstilling og manglende debatt har konsekvenser. Kampanjer for å «øke bevissthet», som kan prioritere et EU-vennlig narrativ om ressurssparing.

Dette risikerer å marginalisere stemmer som er kritiske til EØS-avtalen eller som verdsetter økonomisk frihet over reguleringer. Referansegruppen, med aktører som WWF og Bellona, forsterker denne ubalansen, da EU-kritiske grupper er utelatt.  

Mediene, som mottar pressestøtte for å sikre mangfold, har en plikt til å belyse rapportens EU-dimensjon. Men deres stillhet, eller fokus på miljø uten å nevne suverenitet, svekker ytringsrommet. Grunnloven, artikkel 100, garanterer ytringsfrihet, men når teknokratiske rapporter som «Ikke rett fram» presenteres som udiskutable, blir det vanskeligere å utfordre EUs voksende innflytelse. Dette er en stille knebling, der mangelen på debatt er like skadelig som direkte sensur.  

Trusler mot ytringsfrihet

• Ensidig narrativ om ressurssparing kan overdøve EU-kritiske stemmer.  
• Referansegruppen mangler balanse, med kun EU-vennlige aktører.  
• Medienes taushet, til tross for pressestøtte, begrenser offentlig diskusjon.  
• Teknokratisk språk gjør det vanskelig å engasjere folk i debatten.  

Digital frihet i faresonen

Rapporten legger opp til omfattende digitalisering, som digitale produktpass for å spore materialer og apper for avfallshåndtering Dette krever datainnsamling om forbruk, avfall og næringsliv, som skal mates inn i Eurostats rammeverk (side 25). Men rapporten tier om risikoen for at dine persondata havner i EU-kontrollerte systemer eller hos private aktører.  

EUs regelverk, som økodesignforordningen, kan tvinge Norge til å bruke EU-styrte digitale plattformer, noe som svekker kontrollen over nasjonal digital infrastruktur. Dette er alvorlig når EU også utvikler lover som Digital Services Act, som ikke omtales, men kan påvirke norske aktører.

Grunnloven, artikkel 102, verner om personvern, men rapportens manglende fokus på datasikkerhet reiser røde flagg. Når mediene ikke tar opp dette, til tross for pressestøtte, overlates du til å forsvare din egen digitale frihet.  

Risiko for digital frihet 

• Digitale produktpass og apper øker sporing av persondata
• Avhengighet av EU-plattformer svekker nasjonal digital kontroll.  
• Manglende diskusjon om personvern ignorerer Grunnlovens vern  
• Medienes taushet hindrer debatt om digitale rettigheter.  

Våkn opp, Norge  

Rapporten «Ikke rett fram» er mer enn en plan for å spare ressurser. Den er et teknokratisk forsøk på å binde Norge tettere til EU, uten å spørre folket.

Når flertallet av nordmenn er imot dypere EU-integrasjon, og Grunnloven verner suverenitet og frihet, kan vi ikke la teknokrater og tause medier styre kursen.

Rapporten truer nasjonal selvstendighet, personlig frihet, ytringsrommet og digital autonomi – alt under dekke av et udiskutabelt gode.  

Det er på tide å kreve debatt. Spør politikerne hvorfor EU får diktere norske lover.

Krev at mediene, finansiert av dine skattepenger, løfter disse spørsmålene.

Og viktigst: Bruk din stemme, på X og andre steder, for å holde Norge fritt.

Grunnloven er din, suvereniteten er vår – la oss ikke gi dem bort i stillhet.

Rapporten er her:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ikke-rett-fram/id3102485