Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ferdinand Wyller, Kunstner og forfatter av boken «Ikke av denne verden» Les mer av Wyller på Uten Filter.
Et lite barn, jo mindre jo bedre, – representerer essensen av livet. Det kan ingen ting, det vet ingen ting og forstår ingen ting. Men likevel elsker vi det. Kanskje nettopp derfor. For vi opplever rent intuitivt at her står vi overfor det som dypest sett gir oss alle verdi, – selve kjernen.
Nå har vi startet krig mot barnet. Vi skraper det ut av mors liv. Og andre små menneskebarn internerer vi så fort som mulig. Å «internere» betyr «å sette en person i forvaring, ikke som straff, men som et sikringstiltak foretatt av myndighetene». Institusjonaliseringen av det mest levende vi har, barnet, fungerer som et sikringstiltak mot å erkjenne tilværelsens egentlige mål og mening.
Dersom dette barnet fikk være sentrum i våre liv og for vår samfunns-dannelse, hadde alt blitt totalt annerledes. Nå har vi derimot utviklet en kald, «nøytral» og instrumentell holdning til tilværelsen. Vi feirer en ikke-reproduktiv seksualitet. Naturen behandler vi respektløst. Våre barn er forhekset og lammet av digitaliseringen. Vi utvikler en døds-kultur. Og denne driften mot død kulminerer nå i Ukraina. Det sentrum som vi kretser rundt, vil snart overmanne oss totalt.
Mor Teresa satte ord på det i sin takketale etter at hun fikk Nobels fredspris i 1979. Teresa sa at den største trusselen mot verdensfreden var det uskyldige ufødte barns rop. For når vi kan ta livet av et foster i mors liv, hvor mye mer kan ikke da du og jeg ta livet av hverandre?
Det er ikke vanskelig å forstå poenget hennes. Hun berørte sakens kjerne, for også barnet og fosteret invaderer våre liv. De okkuperer oss. Vår individuelle frihet blir truet. Denne «retten til å kunne leve ut seg selv» er samtidig den viktigste «verdi» som vi vil forsvare i vår krig mot Russland. Men krig er forakt for liv. Det er også abort.
