Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal – mangeårig medlem av NorgesDemokratene
Erna Solberg ville aldri fått en internasjonal toppjobb om hun kom fra gata i et grenseløst verdenssamfunn. Hun er ikke spesielt briljant, og hun er ikke mer begavet enn folk flest. Likevel har hun oppnådd en formidabel posisjon på den globale scenen. Hvorfor? Fordi det norske folk løftet henne dit. Med tillit, stemmer, statsministertittel, lønn og status. Det er folket som har gitt henne plattformen. Ikke FN, ikke World Economic Forum. Oss.
Og hva gjør hun med det? Hun brukte sin statsministerrolle til å pleie sitt forhold til globale organisasjoner som ønsker å viske ut nasjonale grenser, svekke selvråderetten og bygge en ny verdensorden der nasjonalstatene gradvis oppløses. Hun fremstår mer som en representant for globalismen enn som en forkjemper for det norske folk og vår rett til å styre oss selv.
Men hun er ikke alene. For etter Solberg kom Jonas Gahr Støre. Og han har videreført den samme linjen. Kanskje enda tydeligere. Da strømprisene var på sitt verste, og mange i befolkningen med rette krevde at Norge måtte bruke sin egen vannkraft til egen fordel, svarte Støre med dette svært avslørende utsagnet:
Et Norge som beholder strømmen selv på bekostning av EU. Det vil ikke jeg være statsminister for.
Der har du det. Når det virkelig gjelder, setter han hensynet til EU foran hensynet til sitt eget folk. Og han gjør det åpent. Uten blygsel.
Det er ikke tilfeldig. For både Arbeiderpartiet og Høyre har i realiteten som mål at Norge skal bli en delstat i EU. De har ikke ryggrad til å hevde norsk suverenitet, og de tør ikke bruke selvstendighet som et forhandlingskort overfor Brussel. Hvordan i all verden skal slike ledere kunne ivareta norske interesser i møte med EU.Når de selv ønsker at EU skal få gode avtaler med Norge.
Vi løftet dem opp. Nå trekker de opp stigen etter seg.
De fikk sin posisjon takket være det norske folk, men bruker den til å gjøre oss mindre frie, mindre selvstendige og mindre i stand til å bestemme over oss selv. De er mer opptatt av hvordan de fremstår i Brussel, Davos og New York. Enn av hvordan vanlige nordmenn har det i Oppdal, Tromsø eller Notodden.
De sier de forstår. Men det er en mager trøst for dem som sliter som følge av deres lefling med en fremmede interesser.
At folk fortsatt gir dem tillit, er nesten vanskelig å forstå. Det er som å stemme på noen som offentlig har sagt at de ikke vil slåss for deg . Men heller for et overenasjonalt system der du blir mindre viktig for hvert år som går.
Når våre toppolitikere begynner å jobbe for en orden der Norge skal oppløses som selvstendig nasjon, da må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet av alle:
Hvem jobber de egentlig for – oss eller dem?
Ikke gi den tillit ved årets Stortingsvalg.
