Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Øystein Steiro Sr., @SteiroSr
Det var en koordinert operasjon mellom etterretningstjenesten Mossad og det israelske forsvaret (IDF), rettet mot over 100 mål i Iran og først og fremst anrikingskomplekset i Natanz utenfor Isfahan, strategisk militær infrastruktur samt nøkkelpersonell i det iranske kjernevåpenprogrammet.
Jordan skal ha stilt sitt luftrom til rådighet for overflyvning av 200 israelske jagerfly. Flere titalls Mossad-agenter inne i Iran var også involvert. Amerikanske myndigheter skal ha vært informert, men benekter å være involvert i angrepet. Angrepet er omfattende og vil vedvare.
Militære baser og forsvarsinstallasjoner i Isfahan, Kermanshah, Tabris og Piranshahr er bombet. I tillegg er sjefen for Revolusjonsgarden, stabssjefen for hæren og flere ledende kjernevåpeneksperter drept.Faren for eskalering er stor.
Den globale risikoen for bruk av kjernevåpen er økt!
Den globale faren for bruk av kjernevåpen er dramatisk økt de siste 14 dagene, først som en følge av det ukrainske angrepet mot Russlands strategiske bombeflyflåte 1. juni, og ytterligere nå, etter Israels angrep mot Irans kjernevåpenprogram 13. juni.
Begge hendelser bidrar til å forsterke spenningene i to separate, men sammenkoplede, konfliktsfærer. Ukraina-angrepet utfordrer Russlands kjernefysiske avskrekking direkte.
Israels angrep på Iran øker faren for en regional kjernefysisk eskalering som kan involvere stormaktene, med USA og Israel på den ene siden, og Irans «allierte», Russland og Kina, på den andre siden.
Det er umulig å anslå nøyaktig, men sammen kan de to hendelsene anstas å ha økt den globale risikoen for bruk av atomvåpen med så mye som 20–40 %.
Det store spørsmålet nå er hvordan stormaktene vil reagere?
Trump-administrasjonen har klart distansert seg fra direkte involvering i Israels angrep, samtidig som de opprettholder støtte til Israels rett til selvforsvar og advarer Iran mot gjengjeldelse mot amerikanske baser.
Trump har vekslet mellom å understreke sitt ønske om en diplomatisk løsning og samtidig være tydelig på at Iran ikke kan ha atomvåpen.
Russland har antakelig nok med krigen i Ukraina, og vil derfor trolig vise tilbakeholdenhet mot å involvere seg på enda en front i Midtøsten.
Kina har tidligere advart russerne mot ytterligere eskalering og bruk av kjernevåpen i Ukraina. Fremgangen i tariff-forhandlingene med Trump vil trolig bidra til tilbakeholdenhet fra kinesernes side. En handelsavtale med USA er minst like viktig for Kina som for USA.
EU og europeiske statsledere har egentlig ikke noe særlig de skulle ha sagt.
De store EU-landene har dessuten historisk sett vært mer opptatt av kortsiktig tilgang til det iranske eksportmarkedet enn av de langsiktige sikkerhetsutfordringene knyttet til oppbyggingen av Irans kjernevåpenkapasitet.
Og mye avhenger av hva Iran nå kommer til å gjøre.
Iran er den største militærmakten i Midtøsten og kan mobilisere nær en million mann. Deres missil- og droneprogram og deres asymmetriske kapasitet gjennom stedfortrederstyrker i Libanon (Hizbollah), Gaza (hamas) og Jemen (Houtiene) gir dem evne til å true regionale motparter og skipsfarten i Hormuzstredet og dermed også internasjonale interesser. Atomvåpenprogrammet er å anse som en global trussel, og en trussel ikke bare mot Israel.
Militærteknologisk overgår Israel klart Iran. Mesteparten av Irans styrker er utstyrt med eldre kapasiteter fra Krigen mellom Iran og Irak i 1981-1988. Men om Iran angriper amerikanske baser eller truer skipstrafikken gjennom Hormouz-stredet slik iranerne har gjort tidligere gjorde under tankerkrigen på slutten av 80-tallet, er eskaleringsfaren stor.
Jeg bodde under et luftvernbatteri i Teheran i to år på den tiden, under landkrigen mellom Iran og Irak, tankerkrigen i Gulfen og bykrigen mellom Bagdad og Teheran, med konstante luft- og missilangrep med irakiske Scud B-missiler mot Teheran.
Jobben gikk i stor grad ut på å prøve å forstå hva mullaenes egentlig intensjoner var. Det var vanskelig den gang. Det er fortsatt ikke enkelt.
Først og fremst fordi det iranske regimet ikke fungerer som en konsolidert statsmakt. Det styres av ulike til dels konkurrerende fraksjoner innen presteskapet, revolusjonsgarden og hæren og er basert både på føydale slektsbånd og rene kommersielle interesser. Hvilken gruppe som tar ledelsen i et gitt politisk spørsmål, varierer over tid og fra sak til sak. Det gjør det vanskelig å forutsi reaksjonsmønstre og utfall.
For det andre fordi mullaregimets legitimitet og overlevelse i stor grad hviler på forestillingen om en ond ytre fiende. Den urbane og vestlig orienterte opposisjonen i Teheran og de store byene, er antallsmessig liten. 90 % av Irans nærmere 90 millioner innbyggere er sterkt troende shia-muslimer som bor på landsbygda eller i slumområdene i byene.
Perserne er stolte mennesker med en rik kulturarv tilbake til da vi selv bodde i jordgammer. Den hatefulle retorikken mot alt vestlig, og spesielt imperialistiske USA og jødiske Israel, bidrar til å binde dem sammen. Derfor slagordene om død over alle vantro, og særlig amerikanere og jøder; «Marg bar America!» og «Marg bar Israel!».
Og for det tredje: Det iranske regimet er et totalitært teokrati som hviler på en ekskluderende og ekspansjonistisk religion med trossetninger, normer og en politisk kultur som er grunnleggende forskjellig fra den vestlige sekulariserte, men kristne demokratiske tradisjon.
Løgn, forestilling og skuespill er helt legitimt overfor en vantro motpart, så lenge det gagner en muslim eller islam som sådan. Derav de langdryge forhandlingene om å avvikle kjernevåpensatsingen, som aldri har ført noe steds hen, til tross for Obamas flylaster med dollar til mullaene i Teheran i 2016.
Mullaene i Teheran ler antakelig like godt hele veien til banken som de afghanske mullahene lo da de ble flydd til Norge på UDs bekostning for å hente bistandspenger fra norske skatteb etalere i 2022.
Det er vanskelig å si, men «utpressingspenger» er trolig en like viktig driver for presteskapet som den sikkerhetspolitiske grunnen til at Iran vil ha kjernevåpen.
Rent realpolitisk er kravet om atomvåpen et tilsynelatende «legitimt» krav. For i øst har sunni-muslimske og til dels fiendtlig innstilte Pakistan for lengst skaffet seg atomvåpen. Og det samme har hovedfienden, jødiske Israel i vest.
Iran ligger inneklemt mellom dem begge og har det ikke. Både Israel og Pakistan skaffet seg atomvåpen uten at noen av stormaktene mukket. At ikke Iran også skal kunne ha atomvåpen, har mullaene, ikke helt uforståelig, vanskelig for å skjønne.
Det er vanskelig å spå, men hele verden kan bli satt i brann.
Den uryddige geopolitiske situasjonen i Midtøsten og den komplekse innenrikspolitiske situasjonen i Iran og i Israel, utgjør en kompleks og uoversiktlig matrise som gjør den videre utviklingen av krigen vanskelig å spå.
Eskaleringsfaren er stor. Den har bygd seg opp over lang tid. Faren for bruk av kjernevåpen er større enn noen sinne. Det er mange konflikter som nå topper seg samtidig. Den kumulative effekten av disse kan sette hele verden i brann.
Øystein Steiro Sr. , tidligere chargé d’affaires a.i. ved den norske ambassaden i Teheran. Førstekandidat for Norgesdemokratene i Akershus og Vest-Agder.
