Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal (medlem av Norgesdemokratene)
I årevis har vi blitt fortalt at Norge er en «humanitær stormakt». At vi skal gå foran med moralsk lederskap, åpne dører og åpne lommebøker. At vi skal ta imot mennesker fra hele verden, uansett hvor lite kontroll vi har, uansett konsekvenser for vårt eget folk. Spiller heller ingen rolle om denne humanitære gesten dreper mange uskyldige nordmenn. Det gir kanskje ekstra plusspoeng og vise verden at her skal slettes ikke det norske folk favoriseres. Når lederskap har gjort nok galt her hjemme. Og er «kvalifisert» for sine globale verv.
Undertegnede har aldri sett på Norge som noen humanitær stormakt. Og jeg har heller aldri ønsket at vi skal være det.
Den norske statens fremste plikt er å beskytte sitt eget folk. Det er det en regjering og et Storting først og fremst er valgt for å gjøre. Ikke å leke moralsk stormakt i FN. Ikke å kjøpe seg respekt hos EU. Ikke å bruke milliarder av oljepenger for å imponere NGO-er og politiske kamerater i utlandet.
Likevel er det nettopp det våre ledere gjør. Og mens de vifter med menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser, så svikter de sitt eget folk. Fullstendig.
En farlig politikk. Med dødelige konsekvenser
Vi vet gjennom statistikk, politirapporter og harde livserfaringer at innvandrings- og asylpolitikken har ført til vold, overgrep og drap i Norge. Det er ikke et spørsmål om «følelser» eller «fordommer». Men det er en dokumentert virkelighet. Når veistrekninger er farlige, kommer myndighetene på banen umiddelbart: analyser, tiltak, nye retningslinjer. Men når det gjelder den volden og utryggheten som innvandring i praksis har ført til, så holder politikerne kjeft. De skjuler tallene, bortforklarer realitetene og avviser folk som sier fra.
Vi har fått et system der folket skal tie og lederskapet skal redde verden. En grotesk prioritering.
Norge er fullt. På mer enn én måte
Når man påpeker at Norge ikke kan ta imot mer, blir man møtt med beskyldninger om fremmedfrykt og mangel på medmenneskelighet. Men spør deg selv: Er det medmenneskelig å ofre sikkerheten til egne innbyggere? Er det solidarisk å gjøre små lokalsamfunn utrygge og overbelastede? Er det rettferdig at pensjonister som har bygget landet knapt har råd til mat, mens Norge sender milliarder til prosjekter i Afrika og Midtøsten?
Dette handler ikke om hat. Det handler om realiteter og grenser. Vi har prøvd den naive, grenseløse politikken. Resultatet er klart: Parallelle samfunn, økt kriminalitet, svekket tillit og økende frykt.
Norge er fullt. Ikke bare fysisk, men mentalt, kulturelt og sosialt.
Nok med «forpliktelser»
Noen vil si at vi er «bundet av forpliktelser» Til FN, til flyktningkonvensjoner, til internasjonale avtaler. Jeg sier: Det spiller ingen rolle hva kamerater av vårt lederskap skrev under på for 30, 40 eller 70 år siden hvis konsekvensen i dag er utrygghet og kaos i eget land.
Skal vi virkelig la gamle papirark trumfe dagens virkelighet?
Og la oss være ærlige: Norge har aldri blitt respektert internasjonalt for sin «godhet». Vi har blitt brukt. Som pengeautomat. Som moralsk alibi. Som liten, rik nasjon uten ryggrad nok til å si nei.
Det er på tide å sette Norge først
Jeg skriver dette som en vanlig mann i Oppdal. Ikke som politisk karrierist eller betalt kommentator. Jeg skriver fordi det er på tide å si det mange tenker, men få tør si høyt:
Norge skal være et hjem for det norske folk. Ikke et laboratorium for global idealisme.
Vi må få en innvandringspolitikk som er streng, nasjonal og konsekvent. Det innebærer:
- Full stans i asylmottak fra ikke-nærområder
- Øyeblikkelig retur av kriminelle utlendinger
- Nulltoleranse for kulturelle unntak og religiøs særbehandling
- Prioritering av våre egne eldre, barn og familier.Før andre.
- Og en selvfølge: Det skal aldri deles ut norsk statsborgerskap til personer uten etniske relasjoner til oss ekte nordmenn.
Det er ikke ekstremt. Det er rettferdig. Det er ansvarlig.
Nok er nok. Norge først.
