Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ferdinand Wyller, Kunstner og forfatter av boken «Ikke av denne verden» Les mer av Wyller på Uten Filter.
Mange opplever at dagens konflikt mellom Vesten og Russland er en form for reprise av 2. verdenskrig. Det er da nærliggende å tenke at også sivilbefolkningen har en tilsvarende skjebne i vente som da, dersom krigen skulle ramme Norge mer direkte. Man snakker om krise-lagre, om det å hjelpe hverandre, være gode naboer, tilfluktsrom etc. – alt dette som nå er aktuelt i Ukraina.
«Krigspsykose» og «massepsykose» er kjente fenomener. Psykose dreier seg om manglende evne til realitetsorientering. Og massene forakter den som vil avdekke vrangforestillingene. Jeg kjenner en familiefar i Odessa. Han er sterk motstander av Russland. Samtidig forteller han om den ekstreme angsten de har for at sønnen skal bli tvangsutskrevet til fronten. Vi, derimot, lever fremdeles i krigs-romantikkens fase, og vinker stolte og glade farvel når våre barn blir innkalt til sesjon.
Som en bølge på havet beveger befolkningen seg, drevet fram av følelser og kollektive traumer. For hvorfor forakter man i dag det en mann som Glenn Diesen sier, når man for få år siden lyttet andektig når Kåre Willoch sa omtrent det samme? (Se YouTube «Går alt til Helvete»)
Nettopp dette som man hevder å ville forsvare, nemlig selve demokratiet, forvitrer når motstemmene på denne måten fortrenges. Diesen var en slik stemme. Han trakk seg fra politikken, og emigrerer sannsynligvis til Australia grunnet hets. Australia er nok et tryggere sted, på så mange måter.
Forrige storkrig sluttet med Hiroshima og Nagasaki. Den neste verdenskrigen vil etter all sannsynlighet starte der man slapp sist. Er det mulig for oss å erkjenne konsekvensene av dette? Sannsynligvis ikke. Men bilder kan hjelpe oss. Disse apokalyptiske dimensjonene er forsøkt anskueliggjort i den siste boka i Bibelen. Vi leser for eks. om en flammende rød hest som «fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned» (6 v4).
Bibelen kommer ikke her med noen form for moralsk evaluering av endetids-krigen. Den bare konstaterer. Det virkelig oppmuntrende er imidlertid at det nettopp i denne sammenhengen vil bli frikjøpt for Gud «mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Til et kongerike har Gud gjort dem» (5 v9-10). Dette er en videreføring av det Kristus og hans apostler konsekvent underviste, nemlig at Guds konge-rike ikke er av denne verden. Og derfor er Guds menighet hevet over alle landegrenser.
Volds-spiralen borer seg stadig dypere. «Men hva om Gud vil krig?» – innvender du kanskje. «Står det kanskje ikke også i Åpenbaringsboken kapittel 11 vers 18 at Gud skal ødelegge dem som ødelegger jorden; og gjør ikke alle industrialiserte nasjoner nettopp det, – nemlig ødelegger?» Jo. Men like fult anstrenger vi oss vanligvis for å begrense skadene og å utsette døden. Hvilke krefter er det da som nå fortryller også kristne til å støtte krig? Det må være den røde hesten som har fått all makt. Det må være noe i oss, en kraft, selve Thanatos, dødsdriften, – som er sluppet løs.
Hadde vi fult ut forstått Guds rikes sanne natur, og hva den kommende krigen kommer til å dreie seg om av lidelse og total ødeleggelse, tror jeg vi ville gjort det som stod i vår makt for å stoppe den pågående konflikten i Ukraina. Nå virker det imidlertid som om ordet «forhandlinger» er fullstendig ukjent. Europa har bare bestemt seg for å doble forsvarsbudsjettene, – uansett. Og vår oppgradering av sivilforsvar etc tolker nødvendigvis Russerne også som forberedelse til krig. De vil følgelig da igjen ruste opp maksimalt, noe som medfører….
Men de beste forberedelser kristne kan foreta seg, bortsett fra å reise til Australia, – er nok å forberede sine hjerter på å møte den levende Gud. Dette innebærer også, så langt det står til en selv, å forsone seg med eventuelle uvenner, og å bygge jordnære, lokale menigheter. Så vil Kristus selv hente sin brud, når tiden er ute, og tiden er inne.
