Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner
Det vil være nyttig å reflektere over Henrik Ibsen sitat fra Peer Gynt «hvor utgangspunktet er galest blir titt resultatet originalest», ved verifisering av informasjon om årsaken til angrepet mot Iran. Er årsaken virkelig Irans utvikling av atomvåpen, eller er det noe helt annet? Er informasjonen forankret til en reell virkelighet og en intellektuell autoritet, eller er den kun forankret til hva det er mulig å få folk til å tro?
Sjefen for det internasjonale atomenergibyrået IAEA, Rafael Grossi, har utvetydig bekreftet at Iran ikke utvikler atomvåpen. IAEA fører tilsyn med all anriking av uran, samt utvikling og drift av atomkraftverk og oppbevaring av atomvåpen. Israel gir derimot IKKE IAEA tilgang til kontroll av beholdningen. Har Grossi noen grunn til å lyve om dette?
US Director National Intelligence, Tulsi Gabbard, har bekreftet at Iran ikke utvikler atomvåpen. Hun er overordnet for US Intelligence Community s 18 agenturer inklusiv CIA. Har Gabbard noen grunn til å lyve om dette?
US Director Central Intelligence Agency, John Ratcliffe, har bekreftet at Iran ikke utvikler atomvåpen. Har Ratcliffe noen grunn til å lyve om dette?
Irans myndigheter har selv offentlig erklært at de verken besitter, utvikler eller planlegger å utvikle atomvåpen, og det er mye som sannsynliggjør at dette er troverdig. Det er utstedt en fatwah i Iran som forbyr utvikling av atomvåpen, og Iran kan ikke akseptere at bruk av atomvåpen mot Israel, fordi det vil drepe like mange palestinere som jøder. De kan heller ikke akseptere bruk av atomvåpen mot Israel, fordi det i tillegg vil ødelegge Pakistan, fordi de beskjedne jordbruksarealene som skal betjene en befolkning på 255 millioner innbyggere vil bli ubrukelige på grunn av radioaktivt nedfall. Dette vil føre til hungersnød i atomstaten Pakistan.
Iran har overhode ikke behov for atomvåpen for å ødelegge Israel, tvert imot har de gjennom over 30 år bygget opp et arsenal av konvensjonelle missiler i antall og med rekkevidde, sprengkraft og tilstrekkelig presisjon til å ødelegge ethvert mål som bidrar til Israels offensive kampkraft, økonomiens bærekraft og befolkningens oppslutning om Netanyahus regjering.
Den eneste som som gjentatte ganger siden 1995 har hevdet at Iran er 2 uker eller 2 måneder unna besittelse av atomvåpen er zionistenes Benjamin Netanyahu. Det er offentlig tilgjengelig 10-12 videoer av Netanyahu der han fremmer påstandene i ulike fora, inklusiv i FN sammenheng. Vi forventes med andre ord å tro at Iran de siste 30 årene har vært et par måneder unna å være en rabiat atommakt. Ettersom zionistene enten eier eller kontrollerer de internasjonale medieselskapene, AIPAC, USAID, US Congress og MULIGENS US POTUS, er det ikke å undres på at vestlige befolkninger tror på påstanden.
Det er forholdsvis enkelt å registrere et mønster for det amerikanske imperiets bruk av fabrikkert etterretning som påskudd for militær intervensjon, som f eks war-on-terror mot Afghanistan etter 9/11 i 2001, intervensjon i Irak i 2003 for Saddam Husseins påståtte besittelse av masseødeleggelsesvåpen, intervensjon i Libya og likvideringen av Muammar Gaddafi i 2011 som deltagende part i en borgerkrig som de selv fremprovoserte, intervensjon mot Syria i 2013 med forsøk på regimeskifte, for Bashar Al Assads påståtte besittelse og bruk av giftgassen Sarin. Alle påstandene som begrunnelse for intervensjon er i ettertid bekreftet og dokumentert som oppspinn, men forsvart med plausible denialibility.
Påstanden om utvikling av atomvåpen i 2025 som begrunnelse for angrepet på Iran føyer seg perfekt inn i mønsteret av regulært oppspinn, kamuflert som plausible antagelser, og offentliggjort som uimotsigelig faktum. Eierskap og kontroll av ensrettende medieselskaper gjør det mulig å skape inntrykk av angrepene mot Iran som nødvendig og heltemodig innsats for bevaring av verdensfreden. Det er foreløpig ni atommakter på jordkloden, herunder USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. Pussig nok er det kun Irans mulige besittelse som vil true verdensfreden, og fremskynder behov for krig for å hindre Irans utvikling av atomvåpen.
Om det noensinne engang i fremtiden vil bekreftes at Iran verken var i besittelse av atomvåpen, eller hadde planer om utvikling, vil trolig operasjonene mot FORDOW, NATANZ og ESFAHAN med GBU57 bomber og B2 bombefly fra Diego Garcia basen i det Indiske hav brukes som argument for at Irans atomambisjoner er knust.
Er dette troverdig?
Det er tidligere laget reportasje om FORDOW anlegget, bygget inn i fjell og beliggende 800 m under bakken med sentrifuger beskyttet av tonnevis av stein, basert på intervju med Rafael Grossi. Prestanda-beskrivelse av GBU57 bomben oppgir penetrasjonsevnen til 57 m. Pussig og beleilig nok kom Nettavisen med artikkel som påstår at anlegget er beliggende kun 30 m dypt og følgelig godt innenfor ødeleggelsespotensialet til bomben. Kudos til Nettavisen som tydeligvis tok seg turen til Iran, medbringende målebånd. BDA analyser før og etter angrepet viser at kun FORDOW anlegget ble angrepet med bomben, og de to andre, tidligere angrepne målene, ble angrepet med Tomahawk missiler.
Oppsummering
Angrepene mot Iran fra Israel og USA begrunnes med fabrikkert informasjon av overdrevne men ikke eksisterende trusler. Irans atomprogram er fullt legalt, spredt over 1,5 millioner km2, godt beskyttet, bevoktet og fulgt opp av IAEA. Iran har evne til å ødelegge Israel som gjengjeldelse for angrep, uten behov for atomvåpen. Stempling av Iran som fiende ble gjort tidlig i det amerikanske imperiets internasjonale dominerende status som følge av potensial som konkurrent for dominans av Midtøsten, hinder for Israels ekspansjon og evne til industriell utvinning av olje. Tidspunktet for angrep fastsatt etter den forventede svekkelsen av Ansar Allah og Hezbollah, og før etableringen av Iran som avgjørende node i distribusjonskjeden til Belt-and-road initiativet adoptert innenfor BRICS samarbeidet. Atomtrusler er et utdatert virkemiddel når det garanterer ødeleggelse av egen stat.
Israels innledende angrep og USAs bombeangrep mot atomanleggene har hatt marginale konsekvenser for Irans kamp-evne og atomprogram, utover å øke befolkningens oppslutning om Mullaregime og sementere befolkningens forståelse at kampen for selvstendighet og suverenitet mot vestens imperialisme er eksistensiell. Irans størrelse, kampkraft, beskyttelsestiltak, tilgang til teknologi og økonomiske betydning for samarbeidende partnere gjør at forutsetningene for vellykket involvering fra USA ikke er tilstede.
De amerikanske angrepene mot atomanleggene lagde utvilsomt mye bråk og skadet på iranske fjell og infrastruktur, men fremstår mest som show-of-force for et medieskapt inntrykk av en ærerik seier, før en omfattende uttrekning av amerikanske styrker og reduksjon av ambisjonsnivå for dominans av regionen. Donald J. Trump har desperat behov for å skape inntrykk av en historisk betydningsfull operasjon. Iran har neppe hatt ambisjoner eller planer om atomvåpen uansett. Manglende registrering av av øket radioaktivitet og tidligere skader på bakkeanleggene tyder på forhåndsvarsling for tid og sted av angrepene, som har muliggjort evakuering av materiale. USA har langt fra lykkes med å ødelegge Irans atomprogram. Trussel fra Irans atomvåpen har vært et fabrikkert påskudd for krig, som en ren gambling som har slått katastrofalt feil.
Hva er sannsynlig videre utvikling
Israel er i ferd med å bli militært, økonomisk, demografisk og politisk ødelagt. Irans parlament har godkjent nedstengning av Hormuzstredet. Dette vil ha betydelige konsekvenser for verdensøkonomien, fordi 20% av verdens olje hver dag fraktes gjennom stredet, samt om lag 7% av verdens totale energiproduksjon, inkludert LNG, kull og kjernekraft. USA ber nå Russland om å megle mellom Israel og Iran for å finne en fredelig løsning på krigen. Videre ber USA Kina om å overbevise Iran om å ikke stenge Hormuzstredet. Dette forteller mye om hva som gjenstår av USAs innflytelse og relevans for den geopolitiske utviklingen. Ettersom over 88% av globale ressurser er eid av oligarkier for mindre enn 10% av befolkningen, hvorav en betydelig andel tilhører en vestlig elite, indikerer dette hvem som vil bære tapene av disse konsekvensene for verdensøkonomien.
Forutsetningene for amerikanske baser i Midtøsten vil bli usikre og gradvis uttrekning over en periode er sannsynlig. Uavhengig av hva man kan mene om Trumps uberegnelighet og uttalelser, tyder utviklingen på at han er flere skritt nærmere gjennomføring av 2 beslutninger som ikke lykkes i Trump 1.0 perioden, med radikal endring av økonomiske avhengigheter og retur av amerikanske styrker fra Midtøsten.
Trump gikk til valg på MAGA som slagord. Mye tyder på at han ikke nevnte at eneste mulige måten for å oppnå dette vil først være å bringe USA i kne ved å løsne verdensbankens strupetak på tilsluttede stater, løsne AIPAC strupetaket på den amerikanske kongressen, løsne strupetaket som US Executive Branch holder på både vasaller og konkurrenter, og det på en måte som gjør at han ikke likvideres før hans periode er over.
Steve Bannon fra MAGAs warroom hevder hvertfall fortsatt at «nothing can stop what is coming».
