Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vidar Skaret, leder Norgesdemokratene Elverum
Mens norske kommuner kjemper for å holde liv i sykehjem, skoler og kollektivtilbud, tvinges de i økende grad til å bruke ressurser på noe helt annet: å unngå å bryte EØS-avtalen. Det er en utvikling som har gått under radaren for mange, men som i praksis uthuler både lokalt selvstyre og folkestyrets makt.
EØS-avtalen binder norske kommuner til EUs indre marked. Det betyr at regler for konkurranse, statsstøtte, offentlig anskaffelser og tjenestefrihet gjelder like fullt i Ål og Alta som i Amsterdam og Aten. Det høres teknisk ut, men konsekvensene er dypt politiske.
Juridisk tvangstrøye i lokalpolitikken
Små og mellomstore kommuner må i dag bruke betydelig ressurser på å anskaffe juridisk ekspertise bare for å navigere i EØS-jungelen. Enkle beslutninger – som å støtte en lokal kafé med redusert leie, prioritere ideelle aktører i eldreomsorgen, eller gi lokale bedrifter fortrinn i anbud – kan havne i konflikt med EØS-regelverk. Og konsekvensene kan være klager, tilsyn fra ESA, og i verste fall sanksjoner.
Ingen vet nøyaktig hva dette koster samlet, men at det dreier seg om millionbeløp i juridisk rådgivning, anbudsrunder og byråkratisk kontrollarbeid – er hevet over tvil. I mange kommuner må man kjøpe inn eksterne jurister fordi man ikke har egne ansatte med tilstrekkelig kompetanse i EØS-rett. Dette er penger som kunne gått til skolebøker, varme hender og lokale utviklingsprosjekter.
Folkestyre på papiret – marked i praksis
Kanskje enda viktigere enn pengene er det demokratiet vi mister. Når politiske visjoner – særlig fra venstresiden og lokale grasrotinitiativ – må filtreres gjennom et regelverk ingen lokalt har vært med på å bestemme, er det et demokratisk problem.
Det spiller ingen rolle om et kommunestyre enstemmig ønsker å prioritere ideelle aktører fremfor kommersielle, eller støtte lokale bønder over multinasjonale aktører. EØS-reglene har forrang, og lokalpolitikken må tilpasses. Da er det ikke lenger folkevalgte som styrer – men jurister, konsulenter og markedets logikk.
Tid for ærlig debatt
EØS-avtalen har for lengst sluttet å være «bare en handelsavtale». Den er et omfattende regelverk som setter rammer for hva norske kommuner faktisk har lov til å gjøre. Det er på høy tid at vi snakker åpent om dette. Ikke bare som et spørsmål om juss, men som et spørsmål om demokrati, makt og frihet.
For spørsmålet er egentlig ganske enkelt: Hvor mange jurister skal en kommune trenge, bare for å få lov til å styre seg selv?
