Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Milo er en hund. Men det som nå skjer med ham, handler ikke bare om en hund. Det handler om hvordan den norske forvaltningen utøver makt, og hvordan rettssikkerheten trues når den mest inngripende handlingen staten kan gjøre overfor et levende vesen, nemlig å ta livet av det, ikke møter motstand i form av grunnleggende lovkrav.
Hvis Milos eier skal klage dette vedtaket inn til POD, vil det kunne ta ca. 6 måneder, og det vil koste fryktelig mye. Sannsynligheten for å vinne frem er veldig liten. Dersom de taper, vil de også måtte dekke saksomkostningene. De færreste har råd til dette, eller er psykisk sterke nok til å stå i det.
Vedtaket om å avlive Milo ble fattet av Troms politidistrikt den 27. juni 2025. Hunden skal avlives fordi et barn ble skadet i ansiktet, mens Milo var fastbundet. Det er ingen bevis for hvordan hendelsen skjedde. Det finnes sprikende vitneforklaringer. Politiet har ikke undersøkt om barnet gikk bort til hunden. De viser til et vitne, som ikke så selve hendelsen, men som sier han tidligere har opplevd Milo som en «vaktaktig» hund. Dette ordet, som ikke har noen klar atferdsfaglig eller juridisk betydning, brukes likevel som støtte for en vurdering av risiko. Å bygge et dødelig vedtak på en subjektiv og upresis karakteristikk som dette, i stedet for konkret atferd, er rettssikkerhetsmessig uakseptabelt. Likevel fattes det et vedtak med dødelig utfall.
Det er heller ingen vurdering av den voksne som hadde ansvaret for jentene. Etter det jeg kjenner til, var kvinnen som fulgte barna, en venninne av moren til jenta. De oppholdt seg på en stor, åpen plass, med et fastbundet hund og beskjed om ikke å nærme seg. Likevel klarte ikke denne voksne personen å forhindre at barna gikk bort til hunden. Det må stilles spørsmål ved hvorfor ikke denne svikten i voksenansvaret tillegges betydning. Når den som skulle føre tilsyn ikke evner å beskytte barna fra situasjonen, kan det tyde på at barnet selv, eller omgivelsene, utløste hendelsen. Dette er relevant etter hundeloven § 18 bokstav c, som krever at det vurderes «om den som er blitt angrepet eller skadet, helt eller delvis har provosert et angrep».
Vitneforklaringen fra den voksne som hadde tilsyn, eller fra andre med bånd til den skadde, bør heller ikke tillegges vesentlig vekt. Når en voksen som kan ha medansvar for hendelsen, forklarer seg på en måte som legger alt ansvar på hunden, oppstår det en interessekonflikt. Det gir forklaringen lav troverdighet. I tillegg har politiet et selvstendig ansvar for å sikre nøytrale, etterprøvbare opplysninger i saker hvor så alvorlige inngrep vurderes. Det er ikke gjort her.
Som i flere andre saker virker det som om politiet legger avgjørende vekt på hva anmelder sier. I denne saken ble forhåndsvarselet skrevet før hundeeier i det hele tatt hadde forklart seg. Det er dermed klart at politiet allerede da hadde valgt å legge anmelderens versjon til grunn, uten å ha vurdert bevis, provokasjon, eller hundens situasjon. Dette er i strid med utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, og det svekker hele sakens forsvarlighet. Når forhåndsvarsel og vedtak bygger på én parts fremstilling alene, undergraves rettssikkerheten fullstendig.
Loven om forsvarlig hundehold (LOV-2022-06-10-85), som trådte i kraft i 2023, er krystallklar. Før politiet kan fatte et vedtak om avliving etter § 18, plikter de å vurdere «om det er mulig å gjennomføre andre tiltak». Dette fremgår direkte av § 17. Loven lister fem slike tiltak: sikringstiltak, atferdskorrigering, munnkurv, flytting og advarsel. Men disse tiltakene er ikke dekorasjoner. De er vilkår. Det er rettslig forbudt å gå rett til avliving uten å prøve disse.
Og det holder ikke å bare nevne dem. Politiet må dokumentere at tiltakene er vurdert, konkret og individuelt. De må forklare hvorfor hvert enkelt tiltak ikke er tilstrekkelig. De må vise til fakta, sakkyndighet eller erfaringer, ikke synsing. Dette følger ikke bare av hundeloven, men av forvaltningsloven §§ 17 og 25, som gjelder alle forvaltningsvedtak.
Dette ble ikke gjort i Milos sak.
Det som kanskje er mest alvorlig, er at politiet valgte å ikke informere eier om forhåndsvarselet, med den begrunnelse at de fryktet han kunne «fjerne hunden». Dette strider direkte mot forvaltningsloven § 16, som slår fast at en part skal få uttale seg før vedtak fattes. Unntak krever tungtveiende grunner og dokumentert fare for bevisforspillelse, ikke antakelser. Her ble det brukt som begrunnelse uten noen konkret vurdering. Dette fratok eier retten til kontradiksjon og muligheten til å dokumentere alternative tiltak i tide. Det er ikke bare et formelt brudd på loven, det er et angrep på selve kjernen av rettssikkerheten.
Politiet avviser munnkurv som utilstrekkelig, uten vurdering. De hevder at flytting til Slovakia ikke gir god nok kontroll, uten å undersøke hvem hunden skal til eller hvilke avtaler eier er villig til å inngå. De sier at atferdskorrigering er risikabelt fordi Milo er «eldre», men vedtaket omtaler ham som 2–3 år, 9 år og 10 år, alt etter hvilken side du leser. Dette er ikke bare lemfeldig, det er rettsstridig.
Så hva sier egentlig § 18? Den gir hjemmel for avliving hvis hunden har skadet noen, men bare dersom det ikke «fremstår som et uforholdsmessig inngrep». Det betyr at selv om skade er skjedd, må man fortsatt vurdere om avliving er en for hard reaksjon. Og det må vurderes konkret, ikke teoretisk. Det må sees på hva som faktisk skjedde, ikke hva som kunne ha skjedd. Høyesterett har slått dette fast i dommen HR-2018-1678-A.
Politiet i Milos sak har ikke vurdert om skaden var betydelig. De har ikke vurdert om den kunne vært provosert. De har ikke sett på mulighetene for sikringstiltak. De har ikke vurdert om flytting kan fungere. De har ikke brukt veterinær eller atferdskyndig. De har brukt standardformuleringer og antagelser, og kaller det et juridisk vedtak.
Det er påfallende at det fremstår som om den ene saksbehandleren som står bak vedtaket, har skrevet vedtak med nesten identisk ordlyd i flere år, og resultatet er alltid det samme: avliving. Det reiser alvorlige spørsmål om hvorvidt det faktisk foretas en individuell og konkret vurdering i hver enkelt sak, slik loven krever. Når vedtakene fremstår som kopier av hverandre, mister man hele poenget med skjønnsutøvelse og konkret rettsanvendelse.
Samtidig er det dessverre slik at folk flest ikke tør å engasjere seg. Hva i all verden er folk redde for? Den nye hundeloven, som kom med klare krav til utredning og forholdsmessighet, har dessverre ikke endret politiets praksis. I stedet ser vi en rettssikkerhetsmessig bingo, hvor utfallet avhenger av hvilket politidistrikt du tilhører, hvilke politifolk eller dommere du møter, og hvor mye ressurser du har til å stå i kampen. Dette er ikke rettferdighet, det er vilkårlighet. Frykten for represalier, hets eller det å bli utpekt som vanskelig, gjør at mange tier, selv når rettssikkerheten åpenbart svikter. Det gjør det enda viktigere at noen sier ifra når staten bryter egne regler.
Dette er ikke bare et spørsmål om dyrevelferd. Det er et spørsmål om maktbruk. Når staten fratar eier retten til å beholde et kjæledyr, og samtidig beslutter å ta hundens liv, skal vi kunne stole på at det er gjort innenfor rammen av loven. Når det motsatte skjer, faller systemet.
Det mest alvorlige er kanskje dette: Vedtak som dette kan ikke prøves for retten uten klage. Og mange eiere har ikke ressurser, tid eller styrke til å føre slike kamper. Det betyr at hunder dør, ikke fordi loven krever det, men fordi loven ikke blir fulgt, og ingen stanser det.
Milo står i fare for å bli drept, ikke fordi det ikke finnes andre muligheter, men fordi de ikke ble vurdert. Det finnes intet klarere uttrykk for rettssikkerhetens fall.
Dette vedtaket må oppheves. Og praksisen som har ført oss hit, må stoppes.
