Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
La oss være ærlige: grunnen til at Norge står ribbet for innflytelse i EU, til tross for at vi betaler milliarder inn i dette systemet hvert år, er at vårt tarvelige og ryggradsløse lederskap ønsker at vi skal ende opp som en EU-delstat. I flere tiår har norske politikere drevet med systematisk smisking og underkastelse overfor EU. De har etablert en kameratslig tone med Brussel, hvor de aldri våger å stille reelle krav. Hvorfor? Jo, fordi mange av dem drømmer i sitt stille sinn om at Norge en dag skal gli lydløst inn i unionen — ikke som en selvstendig nasjon, men som en underlagt provins.
Stemmerett burde følge med pengene!
I et hvilket som helst selskap eller klubb ville den som betaler mest, også få mest å si. Men i EU-systemet betaler Norge mer enn de fleste, uten så mye som en skarve stemme i parlamentet. I stedet lar vi fattigere EU-land — som delvis lever på våre penger — diktere lover og direktiver som også vi må innføre hjemme i Norge.
Det er galskap. Og det skjer kun fordi våre egne ledere bevisst reserverer seg mot å bruke den makten Norge faktisk har. Hadde vi hatt politikere som satte Norge først, ville vi ha sagt klart fra:
Vi betaler ikke mer før vi får en reell plass ved bordet. Punktum.
Hvorfor våger de ikke
Svaret er ubehagelig enkelt: de fleste norske toppolitikere gir blanke blaffen i hva som tjener det norske folk. De er mer opptatt av å pleie sin omgangskrets i EU og andre overnasjonale organer. For har du ambisjoner om et framtidig verv i FN eller EU-byråkratiet, må du vise at du er en globalist som jobber for «hele verden», og ikke bare for de som bor i Norge.
Derfor presterer våre politikere å stå på internasjonale talerstoler og lire av seg tomme floskler som:
«Vi har bare én verden.»
«Det er en menneskerett å bosette seg i trygge områder.»
Slike slagord selger fantastisk godt i overnasjonale kretser. De blir hyllet og klappet fram, mens realitetene hjemme i Norge blir ignorert.
Tid for å våkne opp!
Norge er ikke en delstat i EU. Det skal vi aldri bli. Men slik våre ledere opptrer — som disipler for Brussel — blir vi stadig mer avhengige, mer underkastet og mer fattige på råderett over vårt eget land.
Vi har betalt, vi har bøyd oss, vi har innført direktiv etter direktiv. Nå er det jammen på tide å spørre:
Hvorfor skal vi betale inn i dette udemokratiske systemet, hvis vi ikke får si vår mening? Hvorfor skal vi finne oss i at andre styrer over norske lover, naturressurser og arbeidsplasser — når de lever på våre penger?
Vårt lederskap må stilles til ansvar. Det er på tide å kreve at de begynner å jobbe for Norge — og ikke bare for sine egne CV-er og klapp på skulderen i EU-korridorene.
8. september har vi et valg. Da kan alle som ønsker det beste for Norge, bruke stemmeretten sin deretter.
