Les Kristians forfatterprofil med alle hans saker.
Undertegnede har brukt de siste dagene på å fordøye Tucker Carlsons intervju med Scott Horton, Scott Horton: Coups, WMDs, & CIA – A Deep Dive Into What Led to the US/Israeli War With Iran, som gir en dyptgående analyse av USAs utenrikspolitikk i Midtøsten, med fokus på hvordan historiske hendelser og politiske beslutninger har ledet til dagens konflikt med Iran.
Horton, forfatter av bøkene Enough Already: Time to End the War on Terrorism og Provoked: How Washington Started the New Cold War with Russia and the Catastrophe in Ukraine, trekker frem en rekke avgjørende øyeblikk som har formet forholdet mellom USA, Iran og andre aktører i regionen.
Det kommer et omfattende sammendrag av dette intervjuet under, men la meg først dele mine opplevelser med Iran, hvor det er viktig å kjenne til folket vi ofte har fordommer mot. Ærlig talt, har jeg ikke mye godt å si om Pakistan og Afghanistan, men den måneden jeg var i Teheran var fantastisk.
Les også: Tucker Carlsons intervju med Irans president Masoud Pezeshkian.
I 2001-2002 var undertegnede i Pakistan, Afghanistan og Iran, hvor jeg ofte bodde på skitne to-dollar hotell og levde et hånd til munn liv som frilansjournalist for Christianity Today, kun en artikkel tilgjengelig online…
Det er på tide å dele bildene mine fra Teheran fra besøket mitt i 2001–2002. Se dem på Facebook.
Med en ødeleggende krig ført av Israel og USA, er det verdt å vise det iranske folket jeg møtte, de som inviterte meg hjem til seg, mens jeg røykte vannpipe uten tobakk. Se bildene fra de snødekte fjellene utenfor Teheran. Se bildene der jeg delte taxi med lokalbefolkningen og kvinner kledd i hijab. Ta en titt på den morsomme politibetjenten med store skilt av den øverste lederen. Joda, minst én av gutta jeg møtte var en statsansatt, kanskje en oppasser, han med den fine bilen.
Selv om de fleste kvinnene var dekket av islamske klær, var det fascinerende for meg å se dem vindusshoppe fine og sexy kjoler. Jeg skulle gjerne dratt tilbake en dag for å møte flere av det iranske folket.
Se også en reiseblogg fra Iran med den russiske reisebloggeren Eli som forteller om sine nylige inntrykk fra Iran:
Sett av nok tid til å få med deg tre timer, men du blir klokere etter å ha sett intervjuet. Hvis ikke du har tid til å se hele, er det verdt å legge merke til slutten hvor Scott Horton er optimistisk med hensyn til at konservative skal sette agendaen med å sette America First, med å få avsluttet de endeløse krigene, på samme måte som norske konservative må våkne opp og sette Norge først, gjerne også stemme på Norgesdemokratene.
Se hele intervjuet under:
Nedenfor følger et fyldig sammendrag av intervjuet, strukturert etter Tuckers innholdsfortegnelse, med hyperlenker til kapitlene og detaljerte beskrivelser av hvert tema.
Historien om hvorfor Iran er et globalt fokuspunkt (0:00)
Horton forklarer Irans rolle som et globalt fokuspunkt, og sporer dens betydning tilbake til den islamske revolusjonen i 1979, som styrtet den USA-støttede shahen og etablerte et teokratisk regime fiendtlig innstilt til vestlige interesser. Dette skiftet svekket USAs innflytelse i Midtøsten og gjorde Iran til en strategisk motstander. Diskusjonen fremhever Irans rolle i regionale konflikter, støtte til grupper som Hizbollah og kjernefysiske ambisjoner, som har økt spenningene med USA og Israel. Horton understreker USAs historiske intervensjoner, som kuppet i 1953, som bakgrunn for vedvarende fiendskap, og fremstiller Iran som en sentral aktør i Midtøsten på grunn av sin oljerikdom og ideologiske motstand mot vestlig dominans.
Jimmy Carter-doktrinen (11:16)
Dette segmentet undersøker Carter-doktrinen fra 1980, som erklærte Persiabukta som et vitalt amerikansk interesseområde, og rettferdiggjorde militær intervensjon for å sikre oljeforsyninger. Horton hevder at denne politikken førte til dypere amerikansk involvering i Midtøsten og økte spenningene med Iran etter revolusjonen. Doktrinen var et svar på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan og Irans gisselkrise, og befestet USAs forpliktelse til regional dominans. Horton kritiserer dette som en forløper til flere tiår med intervensjonistisk politikk, som destabiliserte regionen og prioriterte amerikanske økonomiske og strategiske interesser fremfor lokal suverenitet.
Brutaliteten i Irak-Iran-krigen (22:29)
Horton beskriver Irak-Iran-krigen (1980–1988) og dens ødeleggende konsekvenser, med millioner drepte og omfattende ødeleggelser. Han påpeker at USA støttet Irak, inkludert med etterretning og kjemiske våpenkomponenter, til tross for Saddam Husseins aggresjon, for å motvirke Irans revolusjonære regime. Krigens brutalitet, inkludert skyttergravskrig og angrep på sivile, forsterket Irans mistillit til Vesten. Horton argumenterer for at USAs involvering forverret konflikten, satte presedens for fremtidige intervensjoner og bidro til regionens sekteriske splittelser, med langvarige konsekvenser for forholdet mellom USA og Iran.
Den første Irak-krigen var en massiv feil (29:40)
Diskusjonen kritiserer Gulfkrigen i 1991 som en strategisk feilvurdering. Horton hevder at USA, under George H.W. Bush, unødvendig eskalerte konflikten etter Iraks invasjon av Kuwait, drevet av oljeinteresser og neokonservative agendaer. Krigens etterspill, inkludert sanksjoner og flyforbudssoner, ødela Iraks sivile befolkning uten å svekke Saddams regime. Horton mener at beslutningen om å la Saddam bli sittende, samtidig som man oppmuntret til opprør (som deretter ble forlatt), skapte kaos, styrket Iran og la grunnlaget for invasjonen i 2003, og viser et mønster av kortsiktig amerikansk politikk.
Bill Clintons fatale feil som drev Amerika inn i Midtøsten (41:32)
Horton kritiserer president Clintons politikk for å ha forsterket USAs involvering i Midtøsten, særlig gjennom støtte til al-Qaida-tilknyttede grupper i Bosnia og Tsjetsjenia for å motvirke russisk innflytelse. Han hevder at Clintons doble tilnærming – å bekjempe al-Qaida i noen regioner mens han støttet dem i andre – skapte tilbakeslag, som kulminerte i 9/11-angrepene. Segmentet understreker hvordan Clintons intervensjoner, inkludert sanksjoner mot Irak og manglende håndtering av Israel-Palestina-spørsmålet, næret anti-amerikanske holdninger, og banet vei for krigene etter 9/11, drevet av neokonservative agendaer.
Sannheten om Osama bin Ladens motiver (47:44)
Horton utforsker Osama bin Ladens motiver, og understreker at hans hovedklager var USAs militære tilstedeværelse i Saudi-Arabia, støtte til Israels handlinger i Palestina og støtte til regionale diktatorer. I motsetning til hovednarrativer var bin Ladens angrep, inkludert 9/11, ikke bare drevet av religiøs fanatisme, men av spesifikke geopolitiske innvendinger mot amerikansk politikk. Horton hevder at ignorering av disse årsakene gjorde det mulig for USA å fremstille «krigen mot terror» som en enkel kamp mot ondskap, noe som rettferdiggjorde omfattende militære kampanjer som forverret terrorismen.
Hva du ikke vet om terrorangrepene på 1990-tallet (50:08)
Dette segmentet dekker mindre kjente detaljer om terrorangrepene på 1990-tallet, inkludert bombingen av World Trade Center i 1993, bombeangrepene mot amerikanske ambassader i 1998 og angrepet på USS Cole. Horton fremhever hvordan USAs støtte til al-Qaida i regioner som Bosnia og Tsjetsjenia, kombinert med manglende håndtering av bin Ladens klager, styrket al-Qaida. Han hevder at byråkratiske rivaliseringer mellom FBI og CIA og Clintons inkonsekvente politikk – å målrette al-Qaida samtidig som de indirekte støttet dem – gikk glipp av muligheter til å forhindre eskalering, som kulminerte i de katastrofale 9/11-angrepene.
Historien om forholdet mellom Israel og Iran (1:02:15)
Horton sporer forholdet mellom Israel og Iran, og bemerker deres allianse under shahens tid, inkludert en hemmelig oljerørledning. Dette endret seg etter revolusjonen i 1979, da Irans nye regime motsatte seg Israels politikk i Palestina. På 1990-tallet begynte Israel, under Rabin, å demonisere Iran for å avlede press om en fredsprosess med Palestina. Horton hevder at Israels «Clean Break»-strategi, som prioriterte regimeskifte i Irak og Syria for å svekke Iran, formet amerikansk politikk, eskalerte spenningene og sidelinjet diplomati, til tross for Irans strategiske tilbakeholdenhet.
Hvorfor Osama bin Laden var glad da George Bush ble valgt (1:09:50)
Horton forklarer hvorfor bin Laden så positivt på George W. Bushs valg i 2000, i påvente av at Bushs aggressive utenrikspolitikk ville provosere en amerikansk overreaksjon, som ville galvanisere anti-amerikanske holdninger. Bushs neokonservative rådgivere, i tråd med Israels agenda, oppfylte bin Ladens forventninger ved å starte Irak-krigen, som styrket al-Qaida og destabiliserte regionen. Horton hevder at denne feilvurderingen spilte inn i bin Ladens strategi, og skapte et kaos som næret terrorisme og tappet amerikanske ressurser.
Hvorfor er det så mye forfølgelse av kristne i verden? (1:14:53)
Horton diskuterer forfølgelsen av kristne i Midtøsten, og tilskriver den USA-støttede kriger som destabiliserte Irak og Syria, og styrket ekstremistgrupper som al-Qaida og ISIS. Han noterer at eldgamle kristne samfunn, som Iraks kaldeere og Syrias arameisktalende landsbyer, er blitt ødelagt. Horton kritiserer amerikanske kirker for å ignorere disse grusomhetene, påvirket av pro-israelske narrativer, og hevder at USAs politikk, som prioriterer geopolitiske mål fremfor humanitære hensyn, direkte har bidratt til denne krisen.
Scott Hortons partnerskap med Darryl Cooper (1:16:22)
Horton diskuterer sitt samarbeid med historikeren Darryl Cooper, som medvert for podcasten «Provoked», oppkalt etter Hortons bok om USA-Russland-forhold. Han forsvarer Cooper mot beskyldninger om å bagatellisere Holocaust, og klargjør at Coopers kommentarer ble misforstått og siktet på å sammenligne Gazas humanitære krise med historisk forsømmelse. Horton roser Coopers integritet og historiske innsikt, og noterer deres felles mål om å utfordre mainstream-narrativer. Segmentet fremhever motreaksjonene mot Cooper, drevet av etablerte portvoktere, og viktigheten av åpen historisk diskurs.
Forhåndskunnskap om 9-11 (1:24:13)
Horton undersøker bevis på forhåndskunnskap om 9/11-angrepene, med fokus på FBIs kontor i Minneapolis, som identifiserte Zacarias Moussaoui som en potensiell trussel i 2001. Til tross for europeisk etterretning som knyttet Moussaoui til al-Qaida i Tsjetsjenia, nektet FBI-hovedkvarteret, påvirket av Clintons støtte til tsjetsjenske «frihetskjempere», en FISA-fullmakt, noe som forhindret videre etterforskning. Horton hevder at dette reflekterer en bredere amerikansk politikk med å tolerere al-Qaida i visse sammenhenger, noe som bidro til svikten i å forhindre 9/11 og fremhever systemiske etterretningsfeil.
Den virkelige betydningen av ordet “neocon” (1:31:02)
Horton klargjør begrepet «neokonservativ», og beskriver det som en spesifikk gruppe tidligere venstreorienterte, primært trotskister, som skiftet til høyre og ble Reaganitter, og dominerte amerikansk utenrikspolitikk. Han detaljerer deres røtter i institusjoner som City College of New York og tenketanker som American Enterprise Institute, og understreker deres allianse med det militærindustrielle komplekset og Israel-lobbyen. Horton skiller neokonservative fra tradisjonelle konservative, og noterer deres fokus på intervensjonisme og regimeskifte, som drev Irak-krigen og bredere Midtøsten-politikk.
Israels strategi for et rent brudd (1:38:47)
Horton diskuterer Israels «Clean Break»-strategi fra 1996, forfattet av David Wurmser for Netanyahu, som tok til orde for å forlate Oslo-fredsprosessen og søke regional dominans gjennom regimeskifte i Irak og Syria for å motvirke Iran og Hizbollah. Han kritiserer planens avhengighet av feilaktige antakelser, som å installere en hashemittisk konge for å kontrollere Iraks sjiaer, og dens manipulering av den irakiske eksilen Ahmed Chalabi. Horton hevder at denne strategien, adoptert av amerikanske neokonservative, førte til Irak-krigen i 2003, destabiliserte regionen og styrket Iran.
Oljerørledningen mellom Irak og Israel og hvorfor Israel stengte den (1:46:46)
Dette segmentet utforsker den foreslåtte oljerørledningen fra Iraks Kirkuk til Israels Haifa, et neokonservativt mål for å erstatte Irans avbrutte oljeforsyning etter 1993. Horton siterer Gary Vogler, en amerikansk embedsmann som overvåket irakisk olje, som bekreftet at rørledningen var sentral i motivene for Irak-krigen i 2003. Han beskriver hvordan neokonservative, påvirket av Chalabis løfter, trodde den ville sikre Israels energibehov, men at planen mislyktes på grunn av regionale realiteter og Chalabis svik, og understreker hvordan dette reflekterer en politikk frakoblet amerikanske interesser.
Barack Obamas rolle i å nøre opp under utenlandske kriger (2:01:50)
Horton analyserer Obamas utenrikspolitikk, som fortsatte Bushs intervensjoner, spesielt i Libya og Syria. Han hevder at Obama støttet al-Qaida-tilknyttede grupper i Libya i 2011, til tross for å jakte bin Laden, og flyttet våpen til Syria, noe som næret den skitne krigen der. Dette var drevet av Israels og Saudi-Arabias ønske om å svekke Irans innflytelse. Horton kritiserer Obama for å eskalere dronedrap og krigen i Afghanistan, og hevder at hans politikk forverret terrorisme og destabiliserte regionen, uten å tjene amerikanske interesser.
Medienes plutselige vending om Assad (2:10:36)
Horton diskuterer hvordan amerikanske medier brått endret narrativet om Syrias president Assad, fra å fremstille ham som en reformator til en fiende, uten klare forklaringer. Han peker på Tulsi Gabbards utstøtelse fra Demokratene for å møte Assad, til tross for hennes motstand mot al-Qaida, som et eksempel på medienes ensidighet. Horton hevder at denne vendingen ble drevet av utenlandske interesser, som Israels ønske om å fjerne Assad på grunn av hans bånd til Iran, og kritiserer medienes manglende refleksjon over USAs rolle i å støtte ekstremister.
Hvordan Obama banet vei for islamsk styre i Syria (2:14:43)
Horton forklarer hvordan Obamas støtte til al-Qaida-tilknyttede opprørere i Syria førte til fremveksten av Den islamske staten (ISIS). Han hevder at krigen i Syria ikke var en folkelig oppstand, men en utenlandsk invasjon støttet av USA, Tyrkia, Israel, Saudi-Arabia og Qatar. Dette destabiliserte Syria, styrket ISIS og førte til massakrer på kristne og alawitter. Horton kritiserer Obama for å ignorere konsekvensene, som Benghazi-angrepet, og hevder at politikken var drevet av et ønske om å svekke Irans regionale makt, noe som mislyktes katastrofalt.
Sannheten om Irans kjernefysiske program (2:23:11)
Horton gjennomgår Irans kjernefysiske program, og avviser påstander om et hemmelig våpenprogram. Han forklarer at Iran, som en del av ikke-spredningsavtalen, har et legitimt program for sivil bruk, men utviklet en latent kjernefysisk avskrekking som en reaksjon på amerikansk press. Horton beskriver JCPOA-avtalen (2015) som et forsøk på å forhindre krig ved å begrense Irans program, og kritiserer Trump for å trekke seg fra avtalen i 2018, noe som førte til økt berikelse fra Irans side som et forhandlingskort. Han understreker at Irans handlinger er rasjonelle og drevet av overlevelse, ikke apokalyptiske mål.
Hvor effektiv var Trumps bombekampanje mot Iran? (2:33:32)
Horton vurderer Trumps bombeangrep på Irans kjernefysiske anlegg (Natanz, Fordo og Isfahan) i 2025, etter at Israel startet krigen. Han hevder at angrepene, som svar på Irans latente kjernefysiske trussel, påførte betydelig skade, men at konsekvensene er uklare. Iran unngikk direkte eskalering, og valgte symbolske rakettangrep mot Qatar, noe som indikerer tilbakeholdenhet. Horton stiller spørsmål ved om angrepene vil føre til et våpenkappløp eller svekke Irans program permanent, og advarer mot ytterligere eskalering, spesielt etter en iransk prests fatwa mot Trump.
Hva skjer hvis det blir regimeskifte i Iran? (2:43:46)
Horton vurderer konsekvensene av et regimeskifte i Iran, og hevder at det ville gagne ekstremistgrupper som al-Qaida, slik tidligere intervensjoner i Irak, Libya og Syria har gjort. Han avviser ideen om å installere eksilfigurer som Pahlavi eller Mujahideen-e-Khalq (MEK), en kontroversiell sekt, som urealistisk på grunn av manglende folkelig støtte. Horton advarer for at et regimeskifte ville destabilisere regionen ytterligere, uten å gagne USA, og peker på historiske feil som bevis på at slike intervensjoner skaper kaos og styrker fiendtlige aktører.
Er Horton håpefull for Amerikas fremtid? (2:50:18)
Horton uttrykker forsiktig optimisme for Amerikas fremtid, men understreker at endring krever at amerikanere krever fokus på nasjonale interesser fremfor imperiale ambisjoner. Han roser bevegelser som «Defend the Guard», som motsetter seg misbruk av nasjonalgarden i utenlandske kriger, og mener at folkelig motstand mot intervensjonisme vokser. Horton oppfordrer til en «America First»-politikk som prioriterer fred og velstand, og tror Trump kunne forhandle med globale ledere for å trekke tilbake amerikansk makt og fokusere på nasjonal gjenoppbygging, men erkjenner motstand fra krigshauker i Washington.
Grok fra xAI har blitt brukt til oversetting til tilrettelegging av YouTubes automtiske teksting.
