Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Fordi en ideologi bygget på absurde dogmer, selvopptatt identitetssurr og semantisk tryllekunst ikke overlever fem minutter med kritiske spørsmål.
Derfor ignorerer kulturminister Lubna Jaffery Subjekts gjentatte henvendelser. Derfor uteblir hun fra Dagsnytt 18. Derfor stikker hun til Sveits for å se på fotball i stedet for å svare på hva hun faktisk mener om sensur, sannhet og ytringsfrihet i Norge.
Hun er ansvarlig for regjeringens nye strategi mot desinformasjon, men nekter å svare på spørsmål som:
– Hvem avgjør hva som er desinformasjon?
– Er det et «ubestridelig faktum» at det finnes mer enn to kjønn?
– På hvilke konkrete måter motvirker transaktivistene Christine Marie Jentoft og Luca Dalen Espseth desinformasjon – som hun selv hedret dem for?
– Hvem er det egentlig de kjemper mot – og er det illegitimt å mene noe som også inngår i en «utenlandsk påvirkningskampanje»?
Hun svarer ikke, for hele strategien hennes kollapser om man pirker i logikken.
Og dette er selve livsløgnen til woke-prosjektet: Det kan ikke tåle å bli ledd av. Det kan ikke tåle spørsmål. Det kan ikke tåle ytringsfrihet.
Det kan bare overleve bak autoritær overmakt og moralisme. Bak lovverk, kommisjoner og «handlingsplaner». Bak algoritmestyrt sensur og diffuse anklager om fiendtlighet, desinformasjon og hat.
Wokeismen er ikke en bevegelse – det er en kulisse. Og som alle kulisser: Den ser imponerende ut helt til noen banker på døren og spør:
«Hva er egentlig et kjønn?»
Da er det bare én strategi igjen: Gjem deg på gulvet – og håp at ingen ser deg.
Kilder:
