Vi blir lurt, igjen og igjen!

Av Øystein Steiro Sr., @SteiroSr

Velgerne velger på bakgrunn av partienes valgprogram og politikernes valgløfter. Men den politikken politikerne fører etter at de er valgt, er ofte en helt annen enn den de lovet velgerne før valget.

Det er ikke demokrati. Det er løftebrudd og lureri!

I USA, hvor det er personvalg, følger politikerne i stor grad pengene heller enn velgerne. De er donorstyrt ‘kjøpt opp’ av ulike interessegrupper, investeringsfond, forsvarsindustri, farmasøytisk industri, olje- og gass-selskap, store IT-foretak og private donorer.

I Norge, hvor vi er henvist til å stemme på partier, har det utviklet seg nettverkspartier drevet av yrkespolitikere som hestehandler bort valgløfter, prinsipper og program over en lav sko og uten motforestillinger så snart de kommer i posisjon.

Det er heller ikke demokrati.

Velgerne stemmer på et program, men får noe ganske annet. Det er andre forhold som driver politikken enn velgernes ønsker og interesser. I USA er det i stor grad pengene som rår. I Norge er det i stor grad politikernes private interesser som rår. Velgerne kommer i andre rekke.

Vi blir lurt. Og det gjentar seg i valg etter valg.

For velgernes hukommelse er kort. Den blir forstyrret av falske løfter, ren propaganda, mediastøy, ‘brød og sirkus’. Vi tror rett og slett på det politikerne sier. Og vi aksepterer rett og slett at det er legitimt å hestehandle bort valgløftene.

Et godt, men svært trist, eksempel på dette er hva Fremskrittspartiet lovet da partiet gikk til stortingsvalg forrige gang.

Frp lovet redusert innvandring, reduserte skatter, reduserte offentlige utgifter, færre bomringer og reduserte bensinpriser. Vi endte opp med økt innvandring, økte skatter, økte offentlige utgifter, flere bomringer, økt strømpris og økt bensinpris.

Det samme gjentar seg nå. Erna vagger rundt med valgflesket sitt og lover skattelettelser. Det kommer ikke til å skje.

Jonas danser idiot i pride\-paraden og lover økt trygghet, men sier ingen ting om at Ap har neglisjert befolkningen og landets sikkerhet i en årrekke.

Vedum lover bøndene gull og grønne skoger og er mye høyer og mørkere når det gjelder EU, ACER og norsk selvråderett enn Sp noensinne var i regjering.

Og Sylvi lover det samme som Siv lovet sist, med den største selvfølgelighet og med korset rundt halsen. Som om velgerne var totalt blottet for hukommelse.

Det er nesten ikke til å begripe. Hvor dumme tror de vi er? Vi er åpenbart ganske dumme. Vi går på det samme valgflesket på nytt.

I USA er det åpenlyst. I Norge skjer velgersviket mer subtilt.

For å nå millioner av velgere i USA nytter det ikke å stå på ei margarinkasse på torget og rope politiske slagord. Politikerne må ha tilgang til de store PR-husene og til media, pressen og TV-kanalene. Politisk reklame og valgkamp koster mye penger i USA.

For å finansiere valgkamp, lar politikerne seg ‘kjøpe opp’ av ulike organisasjoner og interessegrupper, kommersielle virksomheter og private donorer. Donorene får sine saker og interesser fremmet gjennom lovgivning og politiske vedtak i Kongressen og Senatet i bytte.

Resultatet er i stor grad donorstyrte, og ikke velgerstyrte, politikere.

Det spesielle med Donald Trump, foruten hans særdeles utradisjonelle form, er at han bryter med dette. Han kom utenfra. Han var ikke politiker. Han hadde sine egne penger. Han var ikke avhengig av eksterne donorer. Det gav Trump en voldsom troverdighet i den amerikanske grasrota.

Dernest var det selvsagt fordi han henvendte seg direkte til velgerne og lovte å bringe arbeidsplassene tilbake til Amerika og stoppe USAs endeløse kriger. Det er ikke finansmiljøene, det militærindustrielle kompleks og de ulike industrienes interesseorganisasjoner, den sterke jødiske lobbyen og andre interessegrupper interessert i.

De og de donorstyrte politikerne på begge sider i Kongressen har lenge levd høyt på globaliseringen, innvandringen av billig arbeidskraft fra Mexico og de endeløse amerikanskledede krigene.

Det ga Trump en sterk forankring hos velgerne og grasrota i det republikanske partiet, men samtidig sterke fiender blant etablerte politikere på begge sider i Kongressen.

Det er dårlig forstått både av venstresiden og høyresiden i Norge. Enda dårligere erkjent og akseptert er det at vårt eget politiske system også har utviklet sterke udemokratiske og autokratiske trekk.

En ting er den nordiske mindretallsparlamentarismen som har fått utvikle seg uhemmet til at politikerne uten motforestillinger kan hestehandle bort partienes kjernesaker og valgløfter over en lav sko.

Enda verre er det at det har vokst frem en politikerstand av rene yrkespolitikere som er mer interessert i egen karriere enn av velgernes interesser, partibroilere uten kunnskap og erfaring fra livet utenfor partikontorene og partipamper som er mest interesser i å karre til seg selv.

Partiene i Norge, som tidligere var medlemsstyrte og medlemsfinansierte over medlemskontingenten, er blitt nettverksstyrte og finansiert av staten ved hjelp av statlig partistøtte. Her florerer kameraderiet og vennetjenestene i en intrikat bytteøkonomi som omgår elementære habilitets- og ansettelsesregler på bekostning av velgernes og landets interesser.

Det har korrumpert politikken og forvaltningen, mer subtilt riktig nok i Norge. Men resultatet er like udemokratisk og korrupt som i USA.

Er det virkelig noen som tror at Jonas Gahr Støre (Ap) eller Erna Solberg (H) skjønner hvordan ‘vanlige folk’ har det?

De har aldri hatt en vanlig jobb utenfor politikken, men har gjennom 35 år utviklet politiske nettverk som sørger for at de til stadighet blir nominert av egen partiledelse og gjenvalgt år etter år.

De skiftes om å gå ut og inn av svingdørene mellom regjering og storting samtidig som politikken de fører når de er i posisjon konvergerer rundt et minste felles multiplum. Det innebærer at det spiller liten rolle hvem som vinner valget. Resultatet blir stort sett det samme. Det finnes ikke lenger noen reell politisk opposisjon.

Er det virkelig noen som tror at det ikke er tette bånd mellom PR-byråene og sentrale norske rikspolitikere?

Er det ikke derfor First House ansetter dem og lar politikere som Sylvi Listhaug (Frp), Bjarne Håkon Hanssen (Ap), Tor Mikkel Wara (Frp), Morten Andreas Meyer (H), Erland Fuglum (Sp) og et titalls andre politikere gå i svingdørene mellom First House, Storting og Regjering?

Det samme kameraderiet gjelder ansettelser i forvaltningen i de statseide virksomhetene og i halvstatlige organisasjoner som Bane Nor eller Norsk Tipping, for å nevne noen.

Er det noen som tror at den fullstendig udugelige tidligere Norsk Tipping og NRK-sjefen Thor Gjermund Eriksen (Ap) fikk jobben i Bane Nor som en følge av hans kvalifikasjoner? Han har partiboka i orden, men hva kan han om spillselskaper, IT-systemer eller jernbane?

Og er det virkelig noen som tror at ektefellene til Erna Solberg (H) og Anniken Huitfeldt (Ap) ikke tradet aksjer basert på innsideinformasjon de fikk av ektefellene ved frokostbordet?

Hvis ikke etablerte yrkespolitikere som dette skjønner helt elementære habilitetsregler, som enhver idiot må forstå, hvordan kan de da tiltros å styre landet?

Jo, fordi de har partiboka i orden. Det er vennene deres i partiledelsen som nominerer dem. Det er ikke velgerne som velger dem. Vi er henvist til å stemme på partier. Vi kan ikke velge dem bort.

De er åpenbart korrumperte, men umulige å bli kvitt så lenge vi fortsetter å stemme på stortingspartiene.

Øystein Steiro Sr. er Norgesdemokratenes førstekandidat til stortingsvalget i Akershus og Vest-Agder.