Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
I møte med de systematiske overgrepene i blant annet Rotherham, Rochdale og Telford, har venstresidens mantra om «toleranse», «kulturell sensitivitet» og «antirasisme» fungert som en moralsk unnskyldning for passivitet. I stedet for å beskytte de mest sårbare – fattige, unge jenter – valgte sosialistisk lokalpolitikk å beskytte sitt eget rykte og sin ideologi.
1. Frykten for å «stigmatisere minoriteter» ble viktigere enn å stoppe voldtekt
Venstresiden har i tiår vært forkjempere for multikulturalisme – i seg selv ikke problematisk – men i praksis har denne ideologien blitt en blindhet for problemer i minoritetsmiljøer.
- Når overgriperne hadde pakistansk bakgrunn, ble det nærmest umulig for offentlige institusjoner å reagere uten å møte indre ideologisk motstand.
- Ideologisk selvfornektelse ble viktigere enn barnas sikkerhet.
Dette er ikke bare feighet – det er en sykelig moralsk svekkelse, der frykten for å være “politisk ukorrekt” er større enn frykten for å svikte barn som blir voldtatt.
2. Sosialister i lokalforvaltningen visste – men gjorde ingenting
I mange av de byene hvor grooming-gjengene opererte, var det Labour (det britiske sosialdemokratiske partiet) som satt med makten lokalt – både i kommuneadministrasjon, politiutvalg og sosialtjeneste.
- Flere granskninger har dokumentert at beslutningstagere ble advart i årevis, men unnlot å gripe inn.
- Hvorfor? Fordi de fryktet å «drive høyreekstreme narrativer» – altså var det viktigere å unngå å styrke ytre høyre, enn å redde unge jenter fra organisert voldtekt.
Dette er ikke et uhell. Det er ideologisk drevet svik. En politisk klasse som bygde hele sin selvforståelse på å “beskytte de svake”, ofret dem på mangfoldets alter.
3. De virkelige ofrene ble stemplet som uønskede
Sosialt marginaliserte, ofte hvite jenter fra arbeiderklassen ble av det sosialistiske systemet sett på som “problemer”, ikke som ofre. Når deres overgripere tilhørte minoriteter, ble det politisk vanskelig å snakke om det. I stedet:
- Ble jentene ignorerte, ikke trodd, og i noen tilfeller skyldiggjort.
- Ble samtalen om overgrep kvalt under dekke av “antirasistisk språk”, som egentlig bare beskyttet overgriperne.
Det kan nesten kalles en omvendt rasisme: Minoritetens kultur ble hellig, majoritetens døtre ble ofret.
4. Systemets ideologiske forfall
Når et system prioriterer ideologisk renhet fremfor faktisk rettferdighet, er det ikke lenger et rettssystem – det er et trosfellesskap. Og i dette tilfellet var trosbekjennelsen:
“Vi kan ikke risikere å være rasistiske – selv om vi lar barn bli voldtatt.”
Dette er en form for moralsk galskap forkledd som “progressivitet”. Det er sosial rettferdighet per definisjon – men uten rettferdighet.
Konklusjon: Hold sosialistene ansvarlige
De som satt med makten – byråkrater, politisjefer, sosialarbeidere – og som lot være å handle, må ikke beskyttes av ideologisk sympati. Mange av dem hadde direkte ansvar, og mange var motivert av en sykelig forestilling om at det største onde i samfunnet er å virke rasistisk – ikke å overse organisert voldtekt av barn.
Dette er ikke bare en politisk skandale.
Det er et etisk sammenbrudd, og mange av de ansvarlige bør ikke bare miste jobben – de burde stå til ansvar offentlig, moralsk og juridisk.
