Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Siri Hermo
En kjent myte sier: Putt en frosk i kaldt vann, varm sakte opp vannet til kokende temperatur, og frosken vil dø, fordi den sakte men sikkert vil tilpasse seg omgivelsene.
Frosken har over tid blitt så sløv at den ikke reagerer selv om vannet har blitt kokende. Det norske folk er som frosken.
Vi har siden 1992 og EØS-vedtaket ligget i vannet, som sakte har blitt varmere. Vi tilpasser oss ukritisk endringer som blir snikinnført på område etter område, uten drøftinger i det offentlige rom. Nå foss-koker vannet, med over 16 500 rettsaker implementert i EØS-avtalen, men majoriteten synes ikke reagere nevneverdig på det heller. Sammenhengene i det som utspiller seg på de ulike områdene synes fortsatt være vanskelig å se for folk flest, der EØS-avtalen altså er det som juridisk binder det hele sammen, og setter oss sjakk matt.
Handlingsrommet er ofte ytret av våre såkalte folkevalgte og andre, men der handling har uteblitt når det gjelder å bruke det aktivt i over 30 år. Hva handler det om, sånn egentlig?
Lojalitetsplikten, samt prinsippet om et «dynamisk og ensartet» EØS, er ordlyder jeg har hengt meg opp i siden EØS-avtalen ble fremforhandlet sist på 80-tallet. Noe skurret da, og gjør det fortsatt, om en setter dette opp mot det såkalte handlingsrommet og vår bruk av reservasjonsretten. Handlingsrommet er tross alt det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderetten bevares i møte med EUs krav.
I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare. Dette kalles forvirkninger.
I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at
Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave den fremtidige virkningen av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA(EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen.
På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter plikter å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene. Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.
Videre legger artikkel 7 i protokoll 1 føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin nasjonale lovgivning ved innføring. Disse er selvfølgelig bindende.(St.prp. nr. 100, 91/92)
Sak C-129/96 viser at Norge er pålagt en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både før og etter at lover vedtas i Norge. Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonal lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom.
I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet».
Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU. Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du. «Fun facts»: Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.
Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling.
For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har forrang foran norske avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2) Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen. Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde.
Intet annet land har denne ordlyden der fremmed makt sitt lovverk overkjører landets eget. Når skal nordmenn skjønne alvoret i dette?
Her kan en for artighets-skyld nevne at Island ikke gir EU/EØS-retten forrang foran nasjonal rett. Den islandske regjeringen, i motsetning til den norske, mener nemlig det strider mot den Islandske Grunnloven.
Veto og reservasjon:
På stortinget sine sider kan en lese at
Norge har ikke mulighet til å nedlegge veto overfor EU, altså stoppe en bestemmelse i EU. Det er opp til Stortinget og regjeringen å avgjøre hvorvidt Norge skal godta de regelendringer som kommer. Dette kalles reservasjonsretten.
Norge kan be om fritak, som vi gjorde med eggas holdbarhet, men det er EU som sitter med vetoretten, altså EU bestemmer om vi skal få fritak fra rettsakten. Det fremkommer av «lojalitetsplikten» og «solidaritetskravene» til EØS-avtalen. (EØS-lovens art. 105- 107)
Reforhandling: Det finnes ingen lovhjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsaker kan kun reverseres når EØS-avtalen er sagt opp. Det betyr i praksis at det ett storting innfører i EØS-avtalen, kan ikke et annet omgjøre. For å gni det inn: EØS-avtalen må altså sies opp i sin helhet, før en kan begynne å reversere de ulike rettsaktene en ikke ønsker. jfr EØS-lovens art 127.
Hvordan blir det da med reservasjonsretten vår, om en ser den i sammenheng med lojalitetsplikten samt prinsippet om et «dynamisk og ensartet» EØS? Vil ikke reservasjonsretten bryte med det grunnleggende prinsippet om ensartethet, for ikke å snakke om lojalitetsplikten jeg nevner lenger opp?
Har reservasjonsretten i det hele tatt vært tenkt brukt som et ordinært virkemiddel vi kan bruke til å si nei til rettsakter vi ikke liker? Eller kom den på plass for å holde folket i ro, skape en illusjon av at vi har valgmulighet, der det reelt ikke finnes? Bryter den ikke med det overordnede målet, der den ene parten (Norge) skal koble seg på den andre (EU)?
Begrensningene av Stortingets handlingsrom er omtalt som følger i «Europautredningens sluttrapport Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU (NOU 2012:2)»:
Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang. (NOU 2012:2, s. 821).
Stortingets utredningsseksjon, datert 11 mars 2021 med oppdragsnummer 2021064 –Hvordan ta rettsakter ut av EØS-avtalen- sier at :
dersom Norge ønsker å tre ut av en implementert rettsakt så må det besluttes i EØS-komiteen. Der er det krav om enstemmighet, noe som betyr at alle 30 land må være enige om endringen, hvis ikke faller den bort.
Skulle Norge likevel motsette seg den bindende rettsakten i strid med EØS-komiteens beslutning blir det betraktet som et traktatbrudd som Norge vil kunne dømmes for i EFTA domstolen.
Stortingets utredningsseksjon oppsummerer Norges handlingsrom på denne måten:
Det er kun adgangen til å si opp EØS-avtalen som gir Norge anledning til å fri seg fra forpliktelser etter EØS-avtalen uten å komme i strid med folkeretten.
Det Regjeringsoppnevnte utvalget leverte nylig sin rapport (NOU) 2024:7. Norge og EØS. Utvikling og erfaringer. Rapporten belyser at Norge har et politisk handlingsrom før beslutninger fattes i EØS komiteen. Den belyser også at Norge kan bruke reservasjonsretten når det ikke er politisk vilje til å gi støtte til en rettsakt. Men rapporten nevner ikke lojalitetsplikten som har vært der fra start. Ei heller nevnes prinsippet om et «dynamisk og ensartet» EØS, som alle setter et stort spørsmålstegn ved vårt reelle handlingsrom og bruk av reservasjonsretten.
Det regjeringsoppnevnte utvalget unnlater å utrede det handlingsrommet, det til enhver tid sittende storting har, etter at området er ført inn i EØS-avtalen, selv om det er nettopp det som er interessant for Norges suverenitet.
Utvalget nevner ikke de to rapportene fra 2012 og 2021 hvor handlingsrommet har vært vurdert. Rapportene konkluderer med at stortingets handlingsrom er borte med EØS-avtalen, og at innførte rettsakter kun kan reverseres når EØS-avtalen er sagt opp. Stortingets manglende handlingsrom når det gjelder å fatte nye vedtak som krever en reversering er, slik jeg ser det, avgjørende om en vil bevare det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett.
Så burde jo det norske folk undre seg over hvorfor det som sikrer Norges suverenitet er utelatt, spesielt når det synes som rapporten anser EU medlemskap som eneste løsning for Norge. Stikk i strid med det folket har sagt i 2 folkeavstemninger.
Organisasjonen Norexit sendte i denne forbindelse, ut en pressemelding til NTB Kommunikasjon -hele Norges kommunikasjonsplattform-, uten at noen har fattet særlig interesse i å opplyse det norske folk om det som fremkom i pressemeldingen. Det er bekymringsfullt i seg selv.
I pressemeldingen kan det nevnes at organisasjonen NOREXIT er av den klare oppfatning at Norge, under EØS-avtalen ikke lenger er et demokrati:
Dette er sterke ord, men kommer tydelig frem gjennom EØS-utvalgets drøfting av handlingsrommet i EØS-avtalen, under Kapittel 6: Handlingsrom medvirkning, påvirkning og tilpasning. Her tar utredningen i liten grad tak i vurderingen av handlingsrommet, dersom Norge ønsker å reversere eller foreta endringer i et vedtak som allerede er fattet i EØS-komiteen. Dette er kritikkverdig av et Regjeringsutnevnt utvalg, som burde hatt som oppdrag å vurdere fordeler og ulemper med EØS-avtalen i dag og frem i tid for Norge.
NOREXIT sine mer detaljerte begrunnelser for dette synet kan leses mer inngående på hjemmesiden norexit.no
I den grad Norge har noe handlingsrom eller reservasjonsrett, må det gjøres gjeldende før en lov blir vedtatt i Stortinget, -altså før den blir endel av EØS-avtalen.
Ser en derimot på den pålagte lojalitetsplikten, samt prinsippet om et «dynamisk og ensartet» EØS, blir det naturlig å spørre seg om vi noen gang har hatt et reelt handlingsrom?
Er det norske demokratiet, vårt folkestyret og vår selvråderett kun en illusjon under EØS-avtalen?
Er det sånn å forstå at våre folkevalgte på tinget har vedtatt en dynamisk avtale, der prinsippet om ensartethet, samt lojalitetsplikten i praksis gir traktatbrudd om Norge bruker reservasjonsretten sin?
I denne sammenheng burde jo det norske folk snart undre seg over hvor våre folkevalgte på Stortinget har sin reelle lojalitet, når Stortinget har vedtatt en avtale uten angrerett, der avgjørelsene tas utenfor Norges grenser. Det er kanskje på høy tid å bytte de ut med norske kvinner og menn som setter Norge først?
