Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
I Norge i dag pågår en stille, men dødelig krig mot vår nasjonale selvstendighet. Den føres ikke med våpen, men med penger. Milliardærene – de som hevder å være samfunnsbyggere – bruker nå sin rikdom til å sponse partier som driver en politikk som systematisk svekker Norge som nasjonalstat. Og det skjer nesten uten motstand.
Det mest graverende eksempelet nylig er Øystein Stray Spetalen. En av Norges mest profilerte milliardærer. Nå har han valgt å gi 500 000 kroner til Kristelig Folkeparti – et parti som er for masseinnvandring, kvoteflyktninger, bistandsindustri og å legge norsk suverenitet i hendene på internasjonale avtaler og organer. Hva får Spetalen igjen for dette? Et borgerlig flertall, sier han. Men når prisen for et «borgerlig flertall» er å sponse en politikk som river i filler alt som heter nasjonal kontroll og kulturell bærekraft, da er prisen for høy.
Spetalen fremstår i dag ikke som en strateg – men som en mann som er livredd for å miste en flik av rikdommen sin. Derfor kjøper han seg politisk innflytelse. Ikke for å redde Norge. Ikke for å styrke folket. Men for å sikre egne interesser i et system der han vet at Høyre, Venstre og KrF aldri vil utfordre milliardærenes privilegier – så lenge de betaler.
Men Spetalen er bare én av flere. Christen Sveaas har i årevis sponset Høyre og Venstre med millioner. Samme Sveaas som nå gir penger til KrF og snakker varmt om internasjonalt samarbeid og «norske verdier» – mens partiene han finansierer, aktivt demonterer både norske grenser, norsk selvstyre og norsk fellesskapskultur. Sveaas sponser altså både de «liberale» og de «kristne», så lenge begge retninger fører i retning av globalisering og elitekontroll. Det handler ikke om tro – det handler om makt.
Stein Erik Hagen har støttet Høyre, Venstre og FrP – og gått ut i pressen og krevd full lojalitet til EØS, EU-lovgivning og klimareguleringer som rammer vanlige folk i distriktene. Han er kjent for å ville ha lavere skatt, men ikke kjent for å bry seg nevneverdig om konsekvensene dette får for norske lokalsamfunn og arbeiderklassen.
Og som om ikke det var nok, har vi Nicolai Tangen – nå sjef for Oljefondet – som tidligere har gitt betydelig støtte til både Ap og Høyre. To partier som nærmest i fellesskap har gitt bort selvråderetten over vannkraft, fiskeressurser og energipolitikk gjennom avtaler som ACER og EUs fjerndirektiv.
Dette er ikke tilfeldige donasjoner. Det er et mønster. De rike sponser partier som gir dem lavere skatt, åpne markeder, høy arbeidsinnvandring, og mest mulig makt over kapitalen – og minst mulig folkelig innflytelse. Og samtidig lar de norske politikere fremstå som uavhengige – mens de i realiteten danser etter pengemaktens pipe.
Mange vil si: «Men Ap får jo penger fra LO». Ja, det er sant. LO pøser inn hundrevis av millioner i valgkamp etter valgkamp. Men det faktum at også Arbeiderpartiet er kjøpt og betalt, gir ingen legitimitet til at milliardærene kjøper Høyre, KrF og Venstre. Tvert imot – det beviser bare at hele det politiske systemet er smurt med penger som ikke kommer fra folket, men fra mektige særinteresser.
Dette er ikke demokrati. Dette er korrupsjon med pen fasade.
Og la oss ikke glemme KrF – partiet som i all sin fromhet hevder å følge Guds ord. Men hvor er det kristelige i å ta imot judaspenger fra milliardærer som frykter formuesskatt mer enn de frykter at Norge mister sin frihet og sitt folkestyre? Jeg tror ikke at Gud lar seg kjøpe for en halv million kroner. Spesielt ikke av folk som i praksis sponser en politikk som fører til økt fattigdom, splittelse og oppløsning av det norske fellesskapet.
Så hvorfor sponser ikke de rike partier som faktisk ønsker å bevare Norge? Hvorfor får ikke Norgesdemokratene én krone fra disse formuene? Det er det eneste partiet som ønsker å ta vare på alle – både de med mye og de med lite. Norgesdemokratene vil ikke knuse de rike, men heller løfte de fattige. De vil ikke rasere velferdsstaten, men gjenreise den. De vil ikke sende styringsretten til Brussel – de vil hente den hjem.
Norge har alle muligheter til å bli en sterkere og mer rettferdig stat enn selv Sveits. Vi har ressurser, arbeidsvilje og tradisjoner for tillit og dugnad. Men for at det skal skje, må vi slutte å betale disse skadedyrene for å undergrave landet vårt. Og vi må stå sammen om en ny retning.
8. september er det valg. Og i år stemmer vi med ren samvittighet. Vi lar oss ikke kjøpe – ikke av Spetalen, ikke av Sveaas, ikke av Høyre, Venstre, Ap eller KrF.
Vi stemmer på det som er best for Norge. Ikke for milliardærenes lommebok. Ikke for Brussel. Ikke for partipisk og pengegaver. Men for fremtiden, for barna våre, og for landet vi fortsatt kan redde – hvis vi tør.
