Les Kristian forfatterprofil med alle hans artikler.
Baneheiasaken, der Viggo Kristiansen ble feilaktig dømt for drapene på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen i 2000, er et av Norges mest alvorlige justismord.
DNA-bevisene og mobilbevis viste at det var fysisk umulig for Kristiansen å ha vært på åstedet, noe som førte til hans frifinnelse i desember 2022 etter 21 år i fengsel. Til tross for disse klare bevisene har enkelte politimenn fra Agder politidistrikt fortsatt å forsvare den opprinnelige etterforskningen og indirekte stilt spørsmål ved Kristiansens uskyld, noe som reiser bekymringer om en ukultur der lojalitet til kolleger prioriteres over ansvar for feil.
Arne Kjønstad, en tidligere politiadvokat som begynte i Agder politidistrikt i 2000 og fungerte som aktor i en straffesak i 2010, uttrykte i et minneord til Geir Olaf Hansen på Jølstad minneside i april 2023:
De siste årene var vanskelig for deg Geir. Kritikk som ble reist mot deg føler jeg var både forfeilet og urettferdig. Det var tøft for meg å se hvor mye dette gikk inn på deg. Jeg vet du har det godt nå.
Kjønstads forsvar av Hansen, som ledet det kritiserte avhøret av Jan Helge Andersen i 2000, ignorerer at Hansens ledende spørsmål – der han antydet at Andersen kunne være «et slags offer» – bidro til en tilståelse som feilaktig impliserte Kristiansen. Ved å avvise kritikken som «forfeilet og urettferdig» stiller Kjønstad seg bak en etterforskning som førte til et justismord, noe som indirekte undergraver Kristiansens frifinnelse.
Kjønstad er ikke alene i denne holdningen. Tidligere kriminalsjef Arne Pedersen har vært mer eksplisitt i sin kritikk av Kristiansen. I et brev til statsadvokaten i mars 2022 beskrev han Kristiansens forklaringer som «løgn» over 50 ganger, til tross for at nye bevis, inkludert DNA og mobilbevis, allerede hadde svekket saken mot ham.
Pedersen forsvarte også politiets arbeid i et intervju med NRK i april 2022, der han bagatelliserte de nye bevisene og kritiserte mediedekningen for å være ensidig til fordel for Kristiansen.
Geir Olaf Hansen, som døde i 2023, viste en lignende holdning i en telefonsamtale med Andersen i februar 2021, der han forsvarte sitt avhør og sa at han sto «fullt og helt inne for» å ha antydet at Andersen var et offer, basert på sin tro på at det «måtte være to gjerningsmenn».
TV 2 publiserte artikkelen Polititopp ringte Andersen – slik var samtalen, som beskriver denne samtalen, funnet på Andersens PC og spilt av i retten i 2024, Her kan vi lese at Hansen diskuterte en mediestrategi for å imøtegå kritikken mot etterforskningen, noe Andersen senere antydet var motivert av Hansens ønske om å «beskytte sitt eget rykte litt».
I den gode TV2 artikkelen, som er gratis men krever innlogging for å lese, kan vi blant annet lese følgende:
«Det nærmer seg liksom sånn rein underholdning på det», sier Hansen om de siste årenes «rare utspill» fra Kristiansens forsvarere.
Andersen er enig med Hansen. «Det er bare at den underholdninga er så forvrengt og», sier han.
De to er også enige om at kun den ene siden av saken kommer frem i media. Få av dem som mener Kristiansen er skyldig, har stilt opp i pressen, mener de.
Disse eksemplene – Kjønstad, Pedersen og Hansen – peker på en ukultur blant enkelte politimenn der lojalitet til kolleger og forsvar av egne handlinger veier tyngre enn anerkjennelse av feil.
Kjønstads bakgrunn som politiadvokat, med erfaring fra Agder politidistrikt siden 2000 og en tidligere rolle som aktor, plasserer ham i et miljø der kollegial støtte har vært sterk. Hans nåværende stilling i Fylkesnemnda for sosiale saker, et organ som behandler barnevern- og tvangssaker, indikerer at han fortsatt opererer i en offentlig rolle, noe som gjør hans offentlige forsvar av Hansen ekstra bekymringsfullt.
Pedersens og Hansens uttalelser viser en lignende motvilje mot å akseptere at etterforskningen de var en del av førte til en feilaktig domfellelse.
Mens politimester Kjerstin Askholt og riksadvokat Jørn Sigurd Maurud har beklaget uretten mot Kristiansen og støttet en ekstern granskning av saken, står holdningene til Kjønstad, Pedersen og Hansen i skarp kontrast.
Spesialenhetens henleggelse av anmeldelser mot politidistriktet i 2022 for mulig tilbakehold av informasjon forsterker inntrykket av en kultur der ansvar unngås.
Når politimenn forsvarer en etterforskning som ødela Kristiansens liv, undergraver de tilliten til politiet og rettsstaten. Deres manglende selvkritikk, til tross for overveldende bevis på Kristiansens uskyld, tyder på en ukultur der beskyttelse av kolleger og eget rykte prioriteres over rettferdighet.
En ekstern granskning, som Askholt har støttet, må ikke bare adressere fortidens feil, men også disse holdningene for å sikre at justismord som Baneheiasaken ikke gjentar seg.
Wikipedia har også en god og grundig artikkel om Baneheia-saken.
