Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Siri Hermo, stortingskandidat for Norgesdemokratene
Har du noen gang undret deg over hvorfor politikken som føres i Norge er ganske så lik, uansett parti vi bytter på til å «styre» Norge? Eller er du en av de som fortsatt stemmer av gammel vane uansett, uten å tenke så mye over det som skjer i landet vårt, ihvertfall inntil du kjenner det på pengepungen?
Vi liker jo å tro at vårt «demokratiske» system fungerer når vi taktfast går til stemmeurnene, i troen på at våre egne vil det beste for oss og landet vårt.
Den grimme sannheten synes derimot å være en helt annen:
Europabevegelsen i Norge ble stiftet ved møte i Stortinget den 30. mai 1949 som Europabevegelsens Norske Råd, og skiftet navn til Europabevegelsen i Norge i 1965. Den internasjonale Europabevegelsen ble stiftet etter en konferanse i Haag i 1948. Der deltok 12 nordmenn. (europabevegelsen.no)
Så kommer det unevnelige, det som ikke kan uttrykkes med ord, eller på noen som helst måte skal omtales i det offentlige rom:
Europabevegelsens stortingsgruppe. Denne gruppen ble dannet ved et konstituerende møte 7 mai 1969 i selveste stortingsbygningen. Les gjerne siste setning en gang til, for Europabevegelsen har altså sin egen «lille» stortingsgruppe. En hemmelig sådan. Det er disse som egentlig styrer landet vårt, uavhengig av hvem du og jeg stemmer på.
Leser en Europabevegelsens årsberetningen for året 1969/70 så fremkommer informasjonen der. Mer utfyllende informasjon står å lese i boka «Sentrumsalternativet» fra 1979, av Eiliv Bakke. Les boka hos Nasjonalbiblioteket.
Flere andre har tatt opp temaet senere, bl.a. Nationen den 30.12.03 og Fredrikstad blad den 19.2 04. Lars Rønbeck har også informasjon om emnet. I en av sine videoer redegjør Rønbeck for at de pr. i dag er minst 140 stykker, men tall helt opp til 160 er blitt nevnt. Det betyr at i alle saker som blir behandlet, får alltid de unevnelige flertallet, mens de norske velgerne alltid taper.
Europabevegelsen beskriver seg som en tverrpolitisk organisasjon som mener at Norge skal være medlem i EU.
Noen som ser en smule konflikt her, med minst 140 medlemmer på Stortinget, der de samtidig skal ivareta Norges interesser og Grunnlovens suverenitetsprinsipp, samt ikke minst respektere folket som 2 ganger har sagt nei til EU-medlemskap?
Av norsk media presenteres denne Europabevegelsen som en hvilket som helst organisasjon, der de unevneliges aktiviteter inne på Stortinget glatt overses av de som burde følge med i timen, nemlig norsk presse. Pressestøtten ble forøvrig innført i Norge i 1969. Det het den gangen at støtten kom på plass for å motvirke avisdød og sikre et mangfold av medier. Jeg må innrømme at jeg finner det noe merksnodig at pressestøtten oppsto på samme tid som Europabevegelsens stortingsgruppe ble dannet. Siden sist på 80 tallet har jeg skjønt at ingenting er tilfeldig, så også her tenker jeg.
Jeg har også lyst å nevne noe som mange ikke er klar over. Utvidelsen av stortingsperioden fra 3 til fire år ble vedtatt i 1938 med det resultat at de hoppet bukk over det lovpålagte stortingsvalget i 1939. Det sittende Storting var valgt for 3 år i 1936, men regjering og storting fortsatte altså etter januar 1940, uten å ta i bruk Grunnlovens paragraf 49- folkesuverenitetsprinsippet-, gjennom stortingsvalg i 1939-. Høyesterett advokat Arne Fliflet skrev en avisartikkel om dette i Firda i 1940. Folk må gjerne reflektere litt rundt denne opplysningen også, for hvor lovlig er dette gjennomført, når en hopper bukk over folkets stemme via valg?
Det har tegnet seg et mønster lenge, om en tørr å se.
Norge har 4 ganger søkt om EU-medlemskap. Ved de to første i 1962 og 1967 la Frankrike ned veto mot britisk, og dermed også norsk medlemskap.
I 1961/62 foregikk det også en debatt om hvorvidt Grunnloven skulle endres sånn at stortinget kunne overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger. (arbark.no 19.4.12) Endringen ble sett i sammenheng med et mulig norsk medlemskap i det som senere ble til EU. Bestemmelsen i Grunnloven § 93 gir hjemmel til at Norge kan avstå suverenitet på et saklig begrenset område til internasjonale organisasjoner.
Etter en maratondebatt besluttet representantene, med 115 mot 35 stemmer, at Stortinget kunne få adgang til å overføre en del av sin myndighet til mellomfolkelige organer der Norge hadde medlemskap(Stortinget.no)
Nå burde jo det norske folk snart undre seg over hvor våre egne politikere egentlig har sin lojalitet, og hvor det kommer fra.
I denne sammenheng passer det å nevne at EU-unionen ikke var en europeisk ide, slik den presenteres i media. Det var OSS/CIA som var fødselshjelper til denne unionen i 1945. Etter krigen ønsket USA et mest mulig forent Europa, et eget EU-parlament de kunne ha herredømme over, og ACUE ble dannet. (American commitee for a united Europe). ACUE ble finansiert av midler fra Ford og Rockefeller Foundation, samt andre finansfolk med tett tilknytning til USAs regjering. Det var USA som sponset Europabevegelsen også, for slik å skape opinion for prosjektet. (The Telegraph 19.9.00)
Resultatet kan leses i et 24 siders dokument kalt Completing Europes Economic and Monetary Union.
Planens sluttfase startet i 2016 og består blant annet av en felles bankunion, opprettelse av et europeisk finansmarked samt opprettelse av en fiskalunion der statsbudsjettet godkjennes av EU, og ikke stortinget. Dette skal fullføres i nåværende år kjære godtfolk. Tegn kan derimot tyde på at de er noe på etterskudd, men det kan jo fort ordnes ved hjelp av en liten «krise».
I realiteten har dette vært en plan for å avskaffe de ulike nasjonale demokratiene i Europa. Landegrensene skal viskes ut, og slik blir EU en superstat.
Funk-planen har kanskje noen hørt om? Et Europa under tysk kommando med felles valuta, handel, arbeidsmarked og ikke minst et felles energi- og- råvaremarked med betydelig eksport fra Norge til EU. Noen som ser paralleller til dagens situasjon? Det det lille mann med bart ikke greide å gjennomføre under 2. verdenskrig, skjer nå via EU og EØS-avtalen. Uten kuler og krutt, i det skjulte for det norske folk.
EØS-avtalen er i realiteten en viktig del av utviklingen til Europas Forente Stater. Ursula van den Leyen, sa da hun ble leder i sin tid, at et føderalt Europa står øverst på hennes handlingsplan for EU.
På veien inn i superstaten vedtar altså våre såkalte folkevalgte denne overnasjonale EØS-avtalen i 1992. Da hadde Stortinget allerede avvist forslag om folkeavstemning i 1991 ifm. nevnte avtale. I god demokratisk ånd, kan en si lett ironisk.
I § 1 i EØS-loven står det at: «EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov».
I § 2 uttrykkes at: i tilfelle konflikt om Norges forpliktelser etter avtalen, skal denne ha forrang foran norske avtaler og lovverk.
Dette gjentas også i protokoll 35 til EØS-avtalen: «Partene forplikter seg til å gi EØS-lovverk forrang hvis norske regler er i strid med en norsk EØS-lov.»
Lovens § 2 sier altså at der det er konflikt mellom norske lover og regler på den ene siden, og EØS-avtalens bestemmelser på den andre, skal EØS gå foran.
Intet EU land har en slik ordlyd der en fremmed makt sitt lovverk overkjører landets eget. Denne ordlyden gjelder kun EØS-land, der Liechtenstein og Norge har implementert dette i sin nasjonale lovgivning. ESA (EØS-tilsynet) startet en traktatbruddprosedyre mot Island i 2017 da overvåkingsorganet mener at Island ikke oppfyller alle sine EØS-forpliktelser på dette området. Så vidt meg bekjent er det en pågående sak.
Islands EØS-lov sier, i motsetning til vår, at deres lover skal «tolkes» i tråd med EØS-avtalen «der det er passende». Island forbeholder seg altså retten til både å tolke EUs regler og lovverk selv, og lar egne lovverk gå foran, dersom de finner det passende. Dette bruker Island aktivt for å verne om sine nasjonale interesser. Mens Europabevegelsens stortingsgruppe på sin side ikke kan få Norge fort nok under denne EU-unionen.
Slik vinner i realiteten EU hele tiden, mens norske velgerne taper, uansett hvem de stemmer på av de på Stortinget.
Med mindre Europabevegelsen byttes ut i sin helhet ved dette valget, så er nok Norge et tapt land.
For å gjøre det helt klart: Vi styres juridisk fra EU, via EØS-avtalen. Det gjelder også de føringer som kommer fra FN, WEF, WHO. Herunder agenda 2030 og FNs bærekrafts mål, det «grønne» skiftet, klima og WHO-traktaten.
Det er kun et fritt selvstendig land som kan si nei, der er ikke vi uansett, som styres fra Brussel. Ting henger altså sammen på veien mot å rasere vesten. I Norge sikres dette juridisk vha. EØS-avtalen.
Jeg har også lyst å nevne tidligere Straffelovens § 83.
Den som rettsstridig søger at bevirke eller at medvirke til, at Norge eller noget del av riget bringes under fremmed herredømme eller innlemmes i anden stat, eller at nogen del av riget løsrives, straffes med hefte i minst 8 år eller med fengsel fra 8 år inntil 21år.
Denne gjelder ikke lenger. Det er lov å undre seg.
EU/EØS- jussen som nevnt over, setter det såkalte handlingsrommet sjakk matt. Det finnes i realiteten ikke, og det var nok aldri meningen heller, for vår lojalitetsplikt til EU er førende for avtalen.
Det er forøvrig dette ikke-eksisterende-handlingsrommet som skal ivaretatt det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett.
Reservasjonsretten finnes kun på papiret, for den gir i realiteten traktatbrudd. Ved å bruke reservasjonsretten setter vi EUs ønsket resultat i fare, noe som strider med den førende lojalitetsplikten Norge har til EU via EØS-avtalen. Våre politikere har med viten og vilje vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den blir sagt opp.
§1 i Grunnloven vår sier: «Kongeriket Norge er et fritt udelelig og uavhengig rike». De fleste nordmenn tror fortsatt at det er slik, der de for noen mnd. siden feiret vår Grunnlov og frihet på 17 mai. Fakta derimot er at våre politikere har jobbet for å få Norge under EU-unionen i mange tiår, og sikret denne suverenitetsavgivelsen til fremmed makt juridisk ved EØS-avtalen i 1992.
Vi er under angrep slik jeg ser det. En krig uten kuler og krutt denne gangen. Et stille kupp innenfra, godt planlagt mange tiår tilbake, der vi sakte mister landet vårt bit for bit. Stikk i strid med Grunnloven, og på tross av folkets nei x 2.
«Alltid freidig når du går» fikk stor betydning for danske motstandsfolk under okkupasjonen under 2. verdenskrig, jamfør tredje vers: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært [= vanskelig], døden ikke heller.» Her hjemme hadde vi «gutta på skauen» som ytet motstand mot overmakten.
Hvor er «gutta på skauen» nå? Hvor er de robuste, sterke og selvstendige norske vikinger, kvinner og menn, som setter Norge først, når våre politikere ikke gjør det? Hvem skal frigjøre landet vårt fra fremmed makt, når folket motarbeides innenfra?
Det er helt klart at en må samle krefter når en står ovenfor en så sterk motstander som Europabevegelsens stortingsgruppe.
Org. Norexit og Norgesdemokratene forsøkte seg på en kraftsamling for vår selvråderett i november 2024. Vi inviterte småpartier og organisasjoner vi trodde ønsket å sette Norge først. Tanken var å kraft-samle ved listesamarbeid, for i større grad å sikre at mange nok kom inn på Stortinget, for nettopp å rokke ved Europabevegelsens makt. Slik kunne en fått sagt opp den overnasjonale EØS-avtalen, og snudd skuta Norge bort fra EU.
Et listesamarbeid ville ikke endret de ulike partienes partiprogram, og partiene ville fortsatt kunne frontet sin egen politikk inne på Stortinget.
Poenget med listesamarbeid var kun å sikret mange nok inn på Løvebakken. Slik ville en skapt en politisk endring ved å bytte ut Europabevegelsen, med norske menn og kvinner som setter Norge først.
Dessverre valgte småpartiene å si nei til dette, så det toget er nå gått. Siden sist på 80 tallet har ego, posisjonering samt styrt opposisjon vært faste følgesvenner. Det synes som vi fortsatt er der.
For meg er småpartienes nei til samarbeid et stort svik mot Norges befolkning, på linje med EØS-vedtaket i 1992.
Jeg velger å avslutte med en kommentar jeg leste på FB:
Dessverre er det kun Norgesdemokratene som har utvist politisk modenhet, evne og vilje til å forfølge en større visjon: nemlig å kunne bygge opp en større og kraftigere nasjonalkonservativ opposisjon til makta.
Det synes som vi er kommet dit at det er velgerne som nå må være de etterspurte «gutta på skauen» ved dette valget.
Nå trengs det en kraftsamling av kvinner og menn som setter Norge først, om en skal greie å redde gamle Norge. Er du en av «gutta på skauen» ved dette valget?
