Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
I det moderne Europa, kontinentet som en gang var synonymt med opplysning, ytringsfrihet og sekulær fornuft, vokser det frem en allianse mellom to krefter som tilsynelatende burde stå i konflikt: sosialismen og islam.
Hvordan kan den sekulære, venstreradikale aktivisten og den konservative, religiøse islamisten havne i samme tog – og tilsynelatende kjøre i samme retning?
Svaret er enkelt: begge ønsker kontroll over samfunnet, og begge ser individets frihet som et problem som må håndteres.
1. Felles fiende: Det liberale demokratiet
Den virkelige limen i dette samarbeidet er ikke kjærlighet, men hatet mot et felles system: det liberale demokratiet og dets fundamenter – individuell frihet, ytringsfrihet, markedsøkonomi, sekulære verdier og pluralisme.
- Venstresiden ser det liberale demokratiet som en fasade for økonomisk ulikhet, strukturell rasisme og borgerlig undertrykkelse.
- Islamistiske grupper ser det som moralsk forfall, gudløshet og en trussel mot religiøs autoritet.
To helt ulike verdensbilder, men med én felles tanke: samfunnet må endres radikalt, og folk må lære å underkaste seg noe større – enten staten eller Gud.
2. Sosial rettferdighet som røykteppe
Begge sidene snakker om “rettferdighet”, “fellesskap” og “inkludering”. Men det som skjules bak ordene er ikke frihet, men uniformitet og ideologisk lojalitet.
- Sosialisten vil ta kontroll over økonomien og bygge ned individets rett til å skape, eie og velge.
- Islamisten vil ta kontroll over kultur, moral og lovgivning – og gjøre religion til overbygning for staten.
Når venstresiden i Europa omfavner islamistisk retorikk i minoritetspolitikk og multikulturalisme, skjer det ikke av respekt – men av strategi: Det handler om å bygge en ny, lydig allianse av “undertrykte” grupper som kan brukes i kampen mot de etablerte strukturene.
3. Ytringsfrihet: En trussel mot prosjektet
For både islamisme og radikal sosialisme er fri tanke og fri tale farlige. Ikke fordi de er urettferdige, men fordi de undergraver systemene disse ideologiene vil bygge.
- Når islam kritiseres, svarer venstresiden med “islamofobi”-anklager.
- Når sosialismen kritiseres, svarer man med “klassisme”, “rasisme” eller “hatprat”.
Det er ikke omsorg for minoriteter eller sårbare som driver dette. Det er viljen til å knuse uenighet.
Resultatet? En ny sensur, pakket inn i antirasistisk og antikapitalistisk språkdrakt. En ideologisk blokk der du enten er med – eller blir definert som fiende.
4. Alliansen er ikke kjærlighet – det er maktstrategi
Venstresiden omfavner islam ikke fordi den deler verdier med den, men fordi islam kan mobilisere folkemasser, true etablerte institusjoner og delegitimere liberal orden.
Islamistiske grupper omfavner venstresiden ikke fordi de støtter likestilling, LHBT-rettigheter eller sekularisme – men fordi venstresiden gir dem politisk dekning, kulturell beskyttelse og et talerør i offentlige rom.
To ideologier – begge autoritære i sitt vesen – som bruker hverandre for å underminere det systemet som lar dem eksistere.
Konklusjon:
Dette er ikke et møte mellom frigjørende krefter. Det er en allianse mellom to autoritære strømninger som vil erstatte det åpne samfunnet med kontroll, konformitet og underkastelse.
De er ikke på lag fordi de tror på det samme.
De er på lag fordi de begge vet hvem som må knekkes først: det frie individet
