Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Etter år med vanstyre under den pill råtne EU-gangsteren Jonas Gahr Støre, der Norge ble dyttet inn i rekordhøye strømpriser, en knust krone, skyhøye matpriser og stadig sterkere bindinger til Brussel, trodde mange at begeret var fullt. Arbeiderpartiets popularitet raste, og det virket som om velgerne endelig hadde fått nok av dette korrupte, maktglade partiapparatet.
Men så skjer det utrolige: Sjefskrigshisseren selv, Jens Stoltenberg, vender hjem på et kort besøk. Mannen som i 2011 kastet Norge rett inn i bombingen av Libya – ikke etter grundige vurderinger, men med hastverk og politisk opportunisme. Ikke for å sikre fred, men for å smøre NATO-maskineriet og styrke sin egen posisjon mot toppjobben som generalsekretær. Og det lyktes han med – på bekostning av Norges internasjonale ære som fredsnasjon.
Han brukte Norge som sitt personlige verktøy. Vår historie, våre verdier og våre militære ressurser ble satt inn som brikker i hans egen karriereplan. Resultatet? Libya, Afrikas mest velfungerende land, ble forvandlet til et kaotisk helvete med krigsherrer, slavehandel og lidelse som varer den dag i dag. Norge, som en gang var kjent for fredsmegling, ble redusert til en villig deltaker i en aggressiv bombing som slettet enhver illusjon om vår moralske overlegenhet.
Og hva skjer når denne mannen, denne bedervede Libya-bomberen, setter foten på norsk jord igjen? Jo – folket flokker seg om ham som om han var en slags landsfader. Arbeiderpartiets oppslutning skyter i været. Gangsterveldet smiler fra øre til øre, for alt er tilgitt. Støre kan igjen sole seg i glansen fra en mann som har brutt ned Norges ære for egen vinning.
For å virkelig sette kronen på verket: Stoltenberg har til og med mottatt Brobyggerprisen. Ja, du leste riktig – mannen som bombet et land i filler, hylles som en brobygger. Dette er ikke bare absurd, det er en hån mot enhver som fortsatt har et snev av moralsk gangsyn.
Og her er poenget: Skylden ligger ikke bare hos makta, men hos folket selv. Hos alle som lot seg lure. Hos alle som sto i kø for å ta selfies med denne mannen. Hos alle som jublet da Arbeiderpartiet fikk et løft, som om Støres vanstyre, strømranet og underkastelsen for EU plutselig var glemt. Dere som gjorde dette mulig, er ikke bare passive tilskuere – dere er medskyldige. Uten et folk som tilgir alt og glemmer alt, kunne ikke et gangstervelde som Arbeiderpartiet overlevd.
Så når neste krigshisser, løgner eller maktmisbruker kommer på banen, vet jeg dessverre hva som vil skje. Dere vil flokke dere rundt ham også. For dere er ikke lenger et fritt, våkent folk – dere er et lydig publikum som applauderer mens landet deres selges bit for bit.
Stakkars fordærvede folk, sier jeg.
