Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Roy Tore Ottesen, pensjonert offiser med erfaring fra internasjonale operasjoner
Det er en grunn til at massemediene holder alle underholdt, distrahert og feilinformert, fordi kjennskap til objektiv virkelighet gjør folk uavhengige og vanskelig kontrollerbare. Dette er kun egne refleksjoner rundt forbindelsen mellom den geopolitiske utviklingen og den pågående eksistensielle kampen mot parten som har kontroll og eierskap til global økonomisk arkitektur og motiv for å være pådriver av trendene som styrker dens ressurstilgang. Svekkelsen og desillusjoneringen av befolkningen ved hjelp av feilinformering og manipulasjon er samordnet, og er en vesentlig del av kampen.
Motstanden mot makten-bak-makten er fortsatt et ubeskrevet blad, uten publiseringer som viser til involverte aktører eller hvilke effektorer, kapasiteter og virkemidler de har. Ettersom vestlige massemedier åpenbart kan regnes som den dype statens propagandaapparat, kan vi med stor sikkerhet gå ut fra at statsleder og politiker som skal mistenkeliggjøres eller blokkeres for valgdeltakelse er identifisert som betydningsfull motstander, eller spiller rolle som motstander av den dype statens ambisjon og aktivitet. Dette er i det minste inklusiv, men ikke begrenset til Donald J Trump, Vladimir Putin, Xi Jinping, Narendra Modi, Viktor Orban og Robert Fico. De har til felles at de fører politikk som er til det beste for egen stat og befolkning, og er imot krig som forhindrer økonomisk vekst, tilgang til råstoffer og avgjørende distribusjonskjeder.
Dette har ikke forhindret at Russland har gått til krig for å motsette seg innlemmelse av Ukraina i militærallianse, som har påføring av strategisk nederlag av Russland som mål. Dette har heller ikke forhindret at USA har støttet Ukrainas krig og Israels bombing av Gaza, Vestbredden, Libanon og gjennomført missilangrep mot Iran. Det vil bli opp til hver enkelt å avgjøre om dette kan begrunnes med en eksistensiell trussel mot USA, eller om dette er beslutninger som følge av generell neokonservativ politikk, og/eller ufravikelige bindinger.
Den dype staten har åpenbart hatt tilstrekkelig innflytelse på beslutningsprosesser som har resultert i operasjoner, intervensjoner og kriger, forklart med neokonservativ politikk. Det kan argumenteres for at den dype statens langvarige bestrebelser for å skape en evigvarende konflikt mellom den muslimske og den kristne verden langt på vei har lykkes, blant annet ved beskrivelsene av radikal islam, personifisert av Abu Nidal på 1970 tallet, via følgene av 9/11 beskrevet som war-on-terror, som like gjerne kunne blitt formulert som war-on-muslims. Oppfatningen av Islam som ensbetydende med terror, krig og konflikt er solid og bevisst etablert i den vestlige verden. I 2008 blir så en tiltalende og veltalende muslim, født i Kenya, rekruttert til the muslim brotherhood, finansiert av den Saudiarabiske prins Al Waleed, og utdannet ved et universitet på Hawai, valgt til president i USA.
Bestrebelsene for en omfattende krig mellom den muslimske og den kristne verden kom ikke til utførelse under George Bush, selv om det var tilstrekkelig som begrunnelse for invasjonen i Afghanistan med operasjon Task-force-Dagger i 2001 og oppfølgings-operasjon mot Irak i 2003, begrunnet med Saddam Husseins besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Fra 2008 skjøt immigrasjon fra ikke-vestlige land til vestlige land igjen fart, og med den fulgte den forventede friksjonen med opprinnelig befolkning. Myndighetene i vestlige land begynte å legge begrensninger på ytringsfrihet, etablerer begrepet hatkriminalitet, aksepterer ekteskap med mindreårige, aksepterer strafferettslig fordelsbehandling og tilstår bedre sosiale støtteordninger. Ikke-vestlige immigranter har lavere yrkesdeltakelse, og blir beskyttet av media ved kriminalitet, der gjerningsmann beskrives med eufemismen mann med norsk statsborgerskap. Ettersom dette konsekvent blir koordinert i vestlige mottakerland, vil det være naivt å tro at dette er tilfeldigheter som opptrer isolert i hver enkelt stat.
Det kan følgelig argumenteres for at dette er en bevisst og beordret psykologiske operasjon for å skape aversjon, hat og konflikt med den opprinnelige befolkningen, muliggjort, oppmuntret og støttet av en ideologisk villfaren og eksternt diktert politisk elite. Ukontrollerte demografiske forflytninger, uten forutsetninger for integrering eller assimilering innebærer økonomisk, sosial og kulturell svekkelse av staten. Den besluttsomme og politisk støttede demografiske endringen har foreløpig vært en vellykket operasjon for den dype staten, som følge av ikke bare inntekt fra økt offentlig forbruk, uten effektive mottiltak, men som følge av medfølgende aversjon og hat for eliminering av motstand mot krig.
Hva er indikasjoner på at makten-bak-makten er i ferd med å miste kontrollen over manuskriptet for produksjon av den teatralske virkeligheten.
Tatt i betraktning at den dype staten kun er løselig betraktet som det øverste nivået av den globale finansielle arkitektur med tilgang til globale beslutningsprosesser, vil det være umulig å dokumentere dens fremgang eller tilbakeslag basert på offentliggjort status for enkeltpersoner, grupper eller institusjoner. Tilskuerne er henvist til selv å registrere resultatene av utviklingen, og selv gjøre seg opp en mening om endringene er resultat av organisert motstand ELLER tilfeldigheter som skyldes folks gradvis økende forståelse for eksistensen av en objektiv virkelighet som undertrykkes av vestlige massemedier. Det er udiskutable indikasjoner på at overnasjonale institusjoner med globale ambisjoner har mistet både dominans og innflytelse, i den grad at medlemsland trekker sitt medlemskap begrunnet av ren selvoppholdelsesdrift. Det svekkede samholdet og enigheten mellom europeiske nasjonalstater vedrørende utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk tyder på at kravene og påleggene fra EU har for store negative konsekvenser for medlemslandenes konkurranseevne og forutsetninger for økonomisk vekst. Massemedias evne til å informere folket har totalhavarert, fordi det er umulig å samtidig publisere både virkelighetsbaserte fakta OG en kreativ versjon basert på en fabrikkert virkelighet som skal ivareta sentralt bestemt agenda. Det nylig teatralske og ydmykende møtet til den europeiske politiske elite i Washington DC, representert ved statslederne i UK, Tyskland, Frankrike, Italia, Finland samt NATO Generalsekretær og Presidenten for EU kommisjonen forteller det meste om hva som er status for Europas innflytelse på geopolitisk utvikling generelt, og kontinentets videre involvering av konflikten i Ukraina spesielt. Formell agenda var unison anbefaling om betingelsesløs våpenhvile,mens det registrerte opptrinnet bekrefter at denne eliten er henvist til rolle som skremte barn som duknakket møter for sin far for å få forsikringer om at de fortsatt er elsket, ivaretatt og beskyttet.
Kina har hatt en eventyrlig økonomisk utvikling siste 30 år med en progressiv økonomisk markedsstrategi, der produksjonskapasitet, kontroll på distribusjonskjeder, tilgang til råstoffer og teknologiutvikling har gjort Kina konkurransedyktig på verdensmarkedet. Det kan argumenteres for at Kina allerede har gått seirende ut av den pågående handelskrigen med USA. De har begynt å selge amerikanske statsobligasjoner for mer enn 680 milliarder amerikanske dollar, d v s penger Kina har lånt til å finansiere prosjekter, nedbetale gjeld eller stabilisere eget finansmarked. Den amerikanske administrasjonen har gjentatte ganger siden 2. april forsøkt å etablere kontakt med Kina for å diskutere konsekvenser av annonserte tariffer. Kina har foreløpig ikke funnet tid og rom for å diskutere forholdet. Kinas markedsandel av detaljhandel gjør at redusert handel via amerikanske dollar vil få store konsekvenser for dollarens verdi, og på lengre sikt redusert betydning for dollarens status som global reserve currency. Dette er relevant fordi dollarens status er vesentlig for verdensbanken som den viktigste komponenten i den dype statens maktbase. Kina utsteder i dag flere lån til utviklingsland enn verdensbanken.
Russland har siden 2001 konsekvent vært motstander av innflytelsen og utnyttelsen fra den dype staten, i flere henseender ensbetydende med effektiv motstand mot økonomiske sanksjoner, handelsrestriksjoner, trusler i diplomatiske sammenhenger, ydmykelser fra et samlet vestlig propaganda-apparat og isolasjon fra vesten i et forsøk på å marginalisere Russlands relevans som likeverdig aktør i imperiets unipolare og regelbaserte samfunnsorden. Russland er i likhet med Kina langt på vei uavhengig av verdensbanken, som allerede i 2024 bekrefter at Russland nå er et høyinntektsland. En uventet utvikling etter utkastelsen fra G-8, slik at de tidligere rikeste nå kalles G-7, utkastelse fra bankenes transaksjons-plattform SWIFT og utestengelse fra vestlige handelsmarkeder. Russerne har etablert kontroll over eget informasjons-domene, som i praksis har immunisert egen befolkning mot påvirkning fra vestlige massemedier, ensbetydende med den dype statens propagandaapparat for manipulasjon og psykologiske operasjoner. Militærindustriell produksjonsevne, teknologisk utvikling og befolkningens oppslutning om konflikten mot det vestlige imperiet er i ferd med å påføre vesten et ydmykende og avgjørende nederlag.
Hvordan kan det ha seg at den vestlige verden har forvitret i så stor grad?
George Soros skrev allerede i 1993 en avhandling kalt Toward The New World Order, der han utførlig beskriver hvordan det vil være problematisk og ikke ønskelig å få den vestlige verdens høyt utviklede og siviliserte demokratier til å delta i en fullskala krig mot Russland. Utfordringen kunne løses med å få øst-europeiske stater, oppmuntret, finansiert, utrustet, trent og forberedt for krig til å forestå kjempingen og bære tapene. Gevinstene ville være oppløsning av dette gigantiske landområdet og tilgang til umåtelige ressurser i beste fall, og i mest beskjedne fall skape så mye intern opposisjon mot ødeleggelser og økonomiske vanskeligheter at det ville være realistisk å fremprovosere regimeskifte. Dette var tidlig i Boris Jeltsins periode, da han allerede hadde startet sine reformer med overgang fra planøkonomi til markedsøkonomi og svekket staten ved etablering av regime med russiske oligarker. Vi opplever med andre ord en virkelighet identisk med beskrivelsen til George Soros fra 1993. Massemedia gjentar standhaftig sin versjon om et diktaturs krenkelse av en nabostats territorielle integritet, som videre utgjør en trussel ved ambisjon om å underlegge seg resten av Europa og verden.
I den virkelige verden er ambisjonene om tilgang til ressursene i øst langt eldre enn 30 år, og konsekvent med utgangspunkt i bevisst skapte konstellasjoner og allianser mellom herskende europeiske stater.
I 1709 gikk Sverige til angrep på Russland midt i perioden av den store nordiske krig, fra 1700 – 1721, der Sverige kjempet mot en stor og skiftende koalisjon bestående av Sachsen-Polen, Danmark-Norge, og fra 1715 også mot Preussen og Hannover. Carl XII hæren led et knusende nederlag mot russerne ved Poltava i 1709.
I 1812 gikk Frankrike til angrep på Russland, Danmark-Norge deltok som alliert med Frankrike. Frankrike kjempet også i Napoleonskrigene mot Storbritannia, Sverige, Russland, Spania, Portugal, Østerrike, Preussen, Kongedømmet Sardinia og flere tyske stater. Den franske hæren var til overmål bemannet med leiesoldater fra stort sett hele Europa. Napoleons Grand Arme led et knusende nederlag mot russerne ved tilbaketrekningen i 1812.
I 1941 gikk Tyskland til angrep på Russland med operasjon Barbarossa, der deltakere på tysk side var Slovakia, Finland, Italia, Romania, Slovenia og Ungarn. Et stort antall europeiske land deltok i tillegg på tysk side i de følgende kampene etter at operasjon Barbarossa gikk over til stillingskrig, kjempende retrett og til slutt knusende nederlag og betingelsesløs kapitulasjon.
Fellesnevner for krigene var ambisjon om å svekke den russiske staten og realisere potensial for tilgang til russiske ressurser og landområder, fra et ellers begrenset operasjonsrom.
Det er utenkelig at så mange kriger, over så lang tid, med sammenfallende hensikt oppstår ved tilfeldigheter eller innfall fra isolerte statsledere, ettersom antall involverte stater, med forutgående bygging av allianser, grenseløs finansiering og forutgående bygging av fiendebilde som eliminerer enhver motstand mot krig for involverte stater har vært mulig. Hensikten med krigene har vært en gjenganger siden senmiddelalderen, parallelt med fremveksten av det britiske koloniale imperiet og det finansielle oligarkiet som i realiteten er beslutningstaker og arkitekt for imperiets utenrikspolitikk.
Den langvarige rollen til europeiske stater som vasaller for det britiske og senere det angloamerikanske imperiet, styrt av et finansielt oligarki, har med katastrofal effekt skapt en ideologisk villfaren, rådløs og maktesløs europeisk politisk elite, som er totalt løsrevet fra befolkningene de representerer, med ytterst få unntak. Samlet sett kan det argumenteres for at Europa har underordnet rasjonalitet til en slags psykologisk kjedereaksjon som er skapt av en ambisjon fra sen middelalder, og som i dag har forvitret til regulær improvisasjon for å bevare egen relevans og status i den geopolitiske utviklingen. Denne statusen vil forverres på lengre sikt, fordi europeiske nasjonalstater allerede er i grenseland mellom økonomisk stagnasjon og resesjon , med enkelte stater på stødig kurs mot depresjon. Hastigheten på rulleringen av den europeiske politiske eliten kan følgelig forventes å øke. Kombinasjonen av inkompetanse, grådighet og høye ambisjoner er destruktiv.
Donald J Trump
Det er for mange elementer som ikke stemmer med den medieskapte virkeligheten om Trump, ettersom en snart 80 år gammel eiendomsutvikler som i over 10 år er forsøkt ødelagt av dypstatens samlede juridiske og politiske makt-etater via nyhetsmedier, beskyldt for skatteunndragelser, omgang med graderte dokumenter, over-taksering av egne eiendommer og voldtekt. Han har overlevd 11 attentater med missiler fra ubåt, forgiftning og snikskyting, sikret av en tilsynelatende inkompetent Secret Service. Allikevel skal vi tro på at han er en uberegnelig, ubeskyttet og forsvarsløs narsissist som fortsatt er i posisjon på grunn av tilfeldigheter og flaks.
En mulig tolkning er at han er en egnet frontfigur, fokuspunkt og distraksjons-objekt for den pågående demonteringen av den hierarkiske sammenslutningen som eier, kontrollerer og misbruker den globale finansielle arkitektur som verktøy for dominans av globale beslutningsprosesser. Dette vil være en langvarig og krevende og risikofylt aktivitet, som overstyrer hensyn til gamle allianser, spilleregler , massemedias manipulasjoner eller etablerte maktstrukturer for myndighetsutøvelse. Det er i realiteten overflødig å beskylde bemanningen i den amerikanske kongressens begge kamre som korrupt, fordi det finnes ikke senatorer som ikke er avhengige av valgkamp donasjoner for å bli valgt og gjenvalgt, og donorene har uten unntak forventning om noe i gjengjeld, i forhold til lydhørhet ved stemmegivning ved dikterte behandlinger.
Det er allikevel fortsatt åpent for spekulasjoner om hva som er operasjons-design, effektorer eller operatører som forestår den hyppig uttalte Draining the Swamp.
I virkeligheten som skapes av massemediene hevder Europa, representert ved EU tungvektere, behov for våpenhvile i Ukraina, men sier naturligvis ingenting om å få slutt på krigen. Slutt på krigen ved Ukrainas kapitulasjon vil innebære snarlig avvikling av EU og NATO, pulverisere illusjonen om vestens moralske ufeilbarlighet og avsløre den vestlige verdens militære underlegenhet. Ukrainas kapitulasjon og medfølgende bromance mellom USA og Russland vil eliminere begrunnelsen for transatlantisk samarbeid og begrunnelsen for omfanget av den vestlige verdens våpenindustri, tap av tilgang til sjeldne jordarter og tap av enorme investeringer gjort av Blackrock og Vanguard. Er det fortsatt noen som virkelig tror at Friedrich Merz, tidligere Chief Executive Officer Blackrock Germany, Emmanuel Macron, tidligere Rothschild Bank France executive eller Keir Starmer, tidligere protege for Tony Blair, vil bidra til å få slutt på krigen? En uforpliktende våpenhvile er derimot ønskelig, for å omgruppere, forsterke, produsere og distribuere tilstrekkelig våpen og ammunisjon til å forlenge krigen ytterligere. Med Merz egne ord er hensikten med våpenhvilen å gjøre Ukraina i stand til å forhandle med styrket utgangspunkt.
I den reelle virkeligheten kommer følgelig verken en våpenhvile, snarlig kapitulasjon eller forhandlinger mellom Putin og Zelensky til å skje, fordi ingen av forutsetningene for alternativene er til stede. Imperiets ambisjon om oppdeling, svekkelse, plyndring og regimeendring av Russland lever i beste velgående, drøftingen av sikkerhetsgarantier som ivaretar bekymringene til alle berørte stater har ikke engang startet. Donald J Trump er president for staten som har initiert, finansiert, utrustet og forberedt konflikten siden 1993, og spiller nå rollen som upartisk og uhildet meklingsmann som skal få slutt på krigen, mens amerikanske generaler og staber leder, veileder og dirigerer ukrainske operasjoner med tilgang til nødvendig teknologi for luftvern, kommando/kontroll og etterretning. Amerikansk GPS og måldata ble brukt for missilangrep mot russiske radarer for tidlig varsel mot innkommende atomangrep, og dermed eliminere mulighet for gjengjeldelse med atomvåpen. Operasjon Spiderweb mot Russlands strategiske bombefly-baser var angrep mot den russiske triaden, nevnt som kriterium for russisk gjengjeldelse med atomvåpen. Russerne har neppe glemt verken våpenhvilene Minsk I og II fra 2014 og 2015 som ble fremforhandlet med deltakelse fra Frankrike, Tyskland og fastsatt av FN, eller Istanbul- erklæringen fra 2022. Ingen av avtalene ble implementert eller overholdt.
Konklusjon
Dersom den nye arkitekturen for sikkerhet i Europa uten transatlantisk samarbeid, der sikkerhet for en stat ikke kan etableres på bekostning av andre stater vil realiseres, blir det neppe resultat av fremforhandlet løsning mellom likeverdige parter, men tvert imot pragmatiske, livsnødvendige bilaterale avtaler basert på ren selvoppholdelsesdrift. Dette er trolig dypstatens bekymring, med bortfall av Ukraina som plattform for svekkelse, isolering og dominans av Russland og tap av korrupt stat for hvitvasking og plyndring til egen berikelse. Den dype statens ambisjon om tilgang til russiske naturressurser vil forhindres, sannsynligvis for mange generasjoner.
USA som trolig er dypest infisert av dypstatens ideologi og innflytelse sitter med nøkkelen som vil avgjøre om den dype staten langsomt vil kveles parallelt med terminering av kontrakter, suspendering av aktører, avvikling av organisasjoner, agenturer og overnasjonale institusjoner, ELLER om endelikten vil fremtvinges ved altomfattende krig. Sluttresultatet vil uansett med stor sannsynlighet bli det samme.
Det neokonservative, unipolare, ressurssterke, innflytelsesrike og verdikonservative amerikanske imperiet er ikke lenger hva det var i tiden etter andre verdenskrig. Det er definitivt heller ikke presidentskapet og administrasjonen i Det hvite hus. Kongressen ser på overflaten ut til fortsatt å være styrt av ressurssterke lobbyer som skaper avhengigheter via avgjørende valgkamp-donasjoner. Det som skaper furore er mediesirkuset rundt Donald J Trump. Det som skaper resultater er operatører fra Security State Act, som har forberedt fasen vi er i nå over mange år.
Det kan neppe utelukkes at Donald J Trumps overordnede mål er demontering av den globale avhengigheten til et finansielt oligarki med dominans over staters beslutningsprosesser, og at hans opptreden, beslutninger og uttalelser for å nå dette målet ikke tar hensyn til alminnelige oppfatninger av hva som er lovlig, nødvendig eller tåler offentlighetens lys. Dette ser ikke ut til å forhindre at han forsøker å bevare en prominent rolle for USA i utviklingen mot en ny multipolar verdensorden. Forutsetningene for bevaring av USA som unipolar hegemon har forvitret. En mulighet er følgelig at han opptrer som en politimann infiltrert i et narkotikakartell, med oppdrag å eliminere hele kartellet. Opptreden og handlinger må være gjennomført troverdige, og tidvis gå på bekostning av etablerte oppfatninger av hva som er rett eller galt for å kunne løse oppdraget, selv om dette kan være vanskelig å tro eller akseptere etter konsekvensene av amerikansk støtte til Ukrainas og Israels krigføring.
