Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vidar Skaret, leder Norgesdemokratene Elverum
I Norge liker vi å si at alle stemmer teller like mye. Men gjør de det i praksis? I valgkampen er det tre filtre som avgjør hvilke partier velgerne faktisk får høre om: mediedekningen, meningsmålingene og valgomatene.
Når NRK og TV2 arrangerer partilederdebatter, inviteres stort sett bare de «etablerte» partiene over sperregrensen. Småpartiene får kanskje en kort presentasjon, men sjelden den sendetiden som trengs for å nå bredt ut. I meningsmålingene slås de under 4 prosent sammen i kategorien «Andre». Og i valgomatene er de ikke engang med, slik at velgere som egentlig står nærmest disse partiene aldri får vite det.
Dette gir noen helt absurde utslag. Jeg har selv opplevd å se partier med større oppslutning gjemt bort i «Andre»-kurven, mens et mindre parti ble vist nederst med egen søyle.
Rent tallmessig hadde de flere velgere, men visuelt ble de gjort usynlige. I tillegg brukes ofte forrige valg som kriterium: Et parti som gjorde det bedre sist får egen søyle selv om de i dag ligger lavere enn et annet som skjules i «Andre». Dermed framstilles velgerstøtten feil, historien teller mer enn nåtiden.
Historien viser samtidig at flere av partiene som i dag sitter på Stortinget startet på bunnen, under sperregrensen, under radaren, og egentlig helt ute av det etablerte mediebildet.
I 1981 lå Fremskrittspartiet på 1 prosent i augustmålingene. På valgdagen fikk de 4,5 prosent og fire representanter.
I 2013 lå Miljøpartiet De Grønne på 1–2 prosent. De endte på 2,8 prosent og fikk sitt første mandat.
I 2017 lå Rødt på 1–1,5 prosent. De fikk 2,4 prosent og kom inn med Bjørnar Moxnes.
Alle disse tre partiene fikk slippe til i media, og det var avgjørende for gjennombruddet. Hadde de blitt behandlet som «irrelevante under sperregrensen», er det høyst usannsynlig at de ville vært representert på Stortinget i dag.
Så hva slags demokrati har vi, dersom det er medienes prioriteringer, ikke velgernes stemmer, som avgjør hvilke partier som får en reell sjanse?
NRK og de store redaksjonene har et særlig ansvar som rikskringkaster og hovedarena for den offentlige samtalen. Småpartier trenger ikke like mye sendetid som Arbeiderpartiet eller Høyre. Men de fortjener nok til at velgerne faktisk får mulighet til å ta stilling til dem.
Hvis vi mener alvor med prinsippet om stemmelikhet, bør vi slutte å behandle demokratiske partier som «irrelevante» bare fordi de ligger under 4 prosent på en måling. Historien har vist at de kan overraske, og uten dem hadde norsk politikk sett langt fattigere ut i dag.
