Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Rune Østgård, først publisert på X
Den som ikke klarer å se at implisitt og eksplisitt støtte til sosialisme som politisk ideologi er rotårsaken til kaoset i Norge og de fleste andre land i dag, er enten blind eller vet ikke hva sosialisme er.
Javier Milei forsto dette, og visste hva alternativet var – dette ble nøkkelen til hans suksess, på tross av at mediene behandlet han som en gal hund.
Å tenke «Sosialismen er for populær i Norge til at vi kan snakke kritisk om den i en valgkamp» er som å helle bensin på bålet, sosialismen vil da bare fortsette å vokse.
Å tenke «Velferdsstaten er også for populær, det er bare et spørsmål om hvordan vi kan gjøre den bedre som det er lov å snakke om» har akkurat samme effekt.
Vi må tørre å ta de tøffe diskusjonene, ellers har vi snart mistet det vi har, mens eliten – godt hjulpet av dydsposører og de som viser «det gode hatet» – vil karre til seg absolutt alt.
På 1800-tallet turte ikke forfedrene våre å ta opp kampen mot en norsk elite som fikk frie tøyler etter at d»anskekongen mistet oss i 1813.
Resultat: 750.000 nordmenn, mange av dem våre mest arbeidsomme, modige og smarte, flyttet ut.
Den gangen kostet reisen til Nord-Amerika typisk én årslønn. I dag koster det ungdommene våre bare noen få tusen kroner å emigrere. Noen få, små tusen.
Begynner du å se bildet? Populistisk anti-elitisme og klassisk liberalistisk anti-sosialisme er tilbake på menyen igjen. Forsyn deg grådig, eller forbered deg på at du enten må sulte eller flytte.
