Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Noen vil skremme deg fra å bruke ordet «kulturmarxisme» ved å hviske «Breivik» – som om et begrep blir giftig fordi en massemorder brukte det.
Det er ikke analyse. Det er skyld ved assosiasjon – et retorisk triks for å slippe å diskutere innholdet. Charlie Kirk er død.
I etterkant ser vi den velkjente refleksen: gi ham merkelappen «ekstrem» og gjør ham ansvarlig for alt du misliker – i stedet for å møte argumentene. Slik vris tragedier til politiske knagger. Det gjør samtalen dummere, ikke klokere.
La oss snakke om saken – ikke om hvem som har uttalt ordet. Hvis en drapsmann kjørte Toyota, blir alle Toyota-førere ekstreme? Selvsagt ikke. Et begrep må vurderes etter forklaringskraft, ikke etter hvem som misbrukte det.
Slik misbrukes «kulturmarxisme» i NRK-oppslaget
I en NRK-tekst av Sahara Muhaisen fra 13. sept. – gjør hun ikke jobben sin med å definere begrepet; i stedet kobles det indirekte til ekstremisme via navn, hendelser og skremmeord. (1) Det er klassisk skyld ved assosiasjon/genetic fallacy: «X (ekstrem person) bruker ordet → ordet er ekstremt → alle som bruker det er suspekte».
I samme bevegelse settes det opp en stråmann der enhver kritikk av identitetspolitikk og «equity» likestilles med konspirasjoner. Videre brukes poisoning the well [Red.: Brønnpissing]: før selve diskusjonen om fenomenet får begynne, er brønnen forgiftet med referanser til terror og «fiender».
Resultatet er at publikum lærer hvem som angivelig er «farlig», men ikke hva begrepet betyr, hvilke påstander det rommer, eller hvorfor det eventuelt er feil.
Redelig behandling ville vært: gi en klar arbeidsdefinisjon, angi hvilke elementer man bestrider (mål, metoder, premisser), og argumentere mot disse – uten å låse debatten til hvem som tidligere har brukt ordet.
Hva er kulturmarxisme?
Der klassekampen handlet om økonomi, handler dagens konflikt om kultur, identitet og språk. «Kulturmarxisme» beskriver dette skiftet – og hvorfor woke-aktivisme, kansellering og polarisering skyter fart.
Konfliktlinjen flyttes fra penger og klasser til kultur og identitet: Hvem du er, ikke hva du gjør, blir utgangspunkt for politikk og moral. Målet endres fra lik behandling til likt utfall (equity), som legitimerer kvoter og særregler på gruppenivå, og skaper friksjon mot like regler for alle.
Språket politiseres: ord omdefineres, nye normer for tale innføres, og «feil» ord blir moralsk mistenkelig.
Institusjoner (skole, media, byråkrati, næringsliv) forventes å være aktivistiske heller enn nøytrale.
Uenighet moraliseres (kansellering): Motparten sees som del av et undertrykkende system, ikke som en borger med et annet syn – polariseringen øker.
Når begreper gjøres giftige i stedet for forklart
Man kan være uenig i definisjonen av kulturmarxisme – men å nekte for at fenomenet finnes i dagens kultur- og institusjonsliv er direkte useriøst. Nettopp derfor er det så nedslående når NRK velger skremsel og assosiasjoner framfor definisjon og argument.
En lisensfinansiert allmennkringkaster – et spleiselag fra hele befolkningen – skal gi bredde, presisjon og uenighet på sak, ikke gjøre ord «urene» ved å koble dem til terror og ekstremisme uten først å gjøre rede for hva begrepet betyr.
Det er et retorisk snarveigrep (skyld ved assosiasjon, «poisoning the well») som senker nivået, skaper selvsensur og gjør det lettere å stemple enn å svare.
Offentligheten bør forlange at polariseringsinstituttet NRK legges ned — fordi de som jobber der åpenbart er en gjeng med ekstremister, som feilaktig definerer vanlige folk, og begreper som ekstreme. Disse bør ikke få betalt fra spleiselaget.
Ikke la de skremme deg fra å bruke det viktigste og best beskrivende begrepet vi har i dag; kulturmarxisme.
Skriv side opp og ned om kulturmarxisme uten blygsel.
Beskriv samfunnet som det faktisk er… Ikke som kulturmarxistene godtar at du beskriver det.
Historien vil måle deg på hvor robust du var — ikke på hvor lettskremt du var.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Klide(r)
(1) – Dette var «fiendene» i Charlie Kirks verden
