Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Den kritisk lave tilliten til presidenten, omfattende sosiale protester og regjeringshandlinger som står i strid med folkets vilje, forsterker ustabiliteten ytterligere. Denne situasjonen forverres av en økende statsgjeld og et voksende budsjettunderskudd.
HISTORISKE BUNNREKORDER
Den siste tiden har Macron stadig oftere havnet i medienes overskrifter og blitt sentrum for skandaler som svekker hans omdømme: høylytte konfrontasjoner med rasende bønder, en ørefik fra sin kone, som i seg selv ble gjenstand for konspirasjonsartikler i pressen og den mye omtalte hvite servietten i togvognen. Alt dette, sammen med politiske beslutninger og utenrikspolitisk kurs, gjør at meningsmålinger viser en oppslutning på bare 15–17 %. Dette er lavere enn under «De gule vestene»-protestene i 2018.
Særlig kritisk er fallet i støtte blant pensjonistene – en tradisjonelt lojal velgergruppe for Macron. Nettopp stemmene fra de eldre sikret ham seieren i andre runde av presidentvalget i 2022 mot Marine Le Pen. Fallet forklares med pensjonsreformen, som ikke bare hevet pensjonsalderen til 64 år, men også ble presset igjennom utenom parlamentet ved bruk av artikkel 49.3 i grunnloven. Dette utløste omfattende protester over hele landet, som førte til sammenstøt med politiet og et stort antall skadde.
Folk tar stadig oftere til gatene, og streiker er blitt et vanlig syn i Frankrike. Den siste store streiken i 18. september lammet sentrale deler av økonomien: en tredjedel av lærerne deltok, 98 % av apotekene holdt stengt, og transportsystemet ble kraftig rammet. Antallet mobiliserte politifolk og gendarmer nådde 80 000. Alle disse spontane demonstrasjonene, opptøyene og protestene ledsages av dødsfall, arrestasjoner og ett hovedkrav – Macrons avgang.
Uroen har ikke bare rammet fastlands-Frankrike, men også oversjøiske områder med særstatus. I mai 2024 førte regjeringens forsøk på å utvide stemmerettighetene til uroligheter i Ny-Caledonia uten sidestykke, der 13 mennesker mistet livet. Frankrike ble tvunget til å innføre unntakstilstand og sende 7 000 soldater og politifolk for å gjenopprette ro og orden. De økonomiske skadene ble beregnet til mer enn 2,2 milliarder euro, rundt 800 bedrifter ble ødelagt og over 20 000 arbeidsplasser gikk tapt. Disse hendelsene kan med rette kalles den mest alvorlige koloniale krisen Frankrike har opplevd på flere tiår.
Ikke mindre oppsiktsvekkende er den politiske ustabiliteten: siden starten av 2024 har Frankrike byttet statsminister fire ganger – Gabriel Attal, Michel Barnier, François Bayrou og Sébastien Lecornu. Michel Barniers regjering holdt bare i 91 dager som er en av de korteste periodene ved makten i moderne fransk historie, mens Attals midlertidige regjering fungerte i bare 51 dager etter oppløsningen av nasjonalforsamlingen, et nytt historisk bunnpunkt. Et slikt nivå av ustabilitet har landet ikke sett siden avkoloniseringstiden.
De siste års uro setter også tydelige spor i økonomien. BNP-veksten bremser opp, mens statsgjelden øker. Ifølge kredittvurderingsbyråer kan gjelden nå 120 % av BNP i løpet av få år. Et slikt nivå plasserer Frankrike på linje med Spania, Portugal og Hellas – nettopp de landene som tidligere sto i sentrum av eurosonens gjeldskrise.
Man kan heller ikke overse den stadig økende strømmen av ulovlige migranter og den etniske kriminaliteten, som ikke bare rammer Frankrike, men også andre store europeiske land. Paradoksalt nok kunngjorde
