Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Uttrykket viser til nazistenes «brune skjorter» og fungerer som retorisk fordømmelse snarere enn saklig kritikk.
Dette retoriske grepet har den siste tiden blitt misbrukt til det bisarre av både konsernmediene, politikere og akademikere for å sverte høyresiden og også for å sverte venstresiden.
Men hvem er de ekstreme?
Professor Halvor Næss sa det treffende i 2023:
«Ekstremister har overtatt staten og det politiske sentrum.» (1)
Han utdyper:
«Ifølge Wikipedia er ekstremisme ytterliggående politiske retninger som ikke tar hensyn til alvorlig negative konsekvenser og med intoleranse for andre meninger som gjerne beskyldes for å være høyreekstreme. Den vanlige oppfatningen i lang tid har vært at ekstremisme finnes på ytterste høyre og venstre fløy. Slik er det ikke lenger. Ekstremismen har nå etablert seg i det politiske sentrum. Over tid har ekstremister infiltrert alle partier på Stortinget og dominerer den politiske diskusjonen.»
Næss’ poeng er at ekstremismen ikke lenger er et randfenomen, men institusjonalisert i sentrum—med lav toleranse for uenighet og liten vilje til å ta inn over seg kostnadene av egen politikk
Var det ikke nettopp dette som skjedde i Kambodsja, Cuba, Sovjetunionen og Kina? Det var ikke «avvikere» som drev fram ekstremismen—det var maktapparatet i majoriteten.
Disse regimene var ikke «kommunistiske» i Marx’ forstand (et statsløst samfunn); de var ettpartistater med sosialistisk/kommunistisk ideologi og sterk, sentralisert statsmakt.
Kommunisme som statløs tilstand har aldri eksistert i praksis; det var statlige sosialistiske regimer som sto bak titalls millioner drepte.
Hva er farligst—at ekstremismen finnes på høyresiden, venstresiden, eller i majoriteten? Svaret gir seg selv.
Professor Næss’ poeng treffer: når ekstremismen institusjonaliseres i det politiske sentrum/majoriteten, blir den norm, ikke avvik—og da forsvinner både korrektivene og sanksjonene som skulle stoppet den.
Kinas store leder Mao Zedong «brunbeiset» ikke med nazist-etiketter, men brukte samme mekanisme: klistre en moralsk-politisk skjellsordetikett på motstandere for å gjøre saklig debatt umulig.
Standardetiketter: «høyreavviker», «kontrarevolusjonær», «kapitalist-vei-går», «svarte elementer» (de fem «svarte kategoriene»: godseiere, rike bønder, kontrarevolusjonære, dårlige elementer, høyreister).
Metoden: sosial død før faktasjekk – først stempel, så offentlig skam, så straff (yrkesforbud, omskolering, fengsel).
Effekten: selvsensur og lojalitetsritualer; rivaler (som Liu Shaoqi, midlertidig Deng Xiaoping) ble nøytralisert uten å vinne en åpen faglig diskusjon.
Poenget: «brunbeising» i dag = samme logikk som Maos merking—ikke samme ideologi, men samme teknikk for å diskreditere før man argumenterer.
Under skjer i mediene (med forbehold)
Når byrådslederen nå kaller ungdomskriminalitet (2) «den største utfordringen», og politiet bekrefter ukentlige beslag av stikkvåpen, er det fristende å si: endelig…
Men la oss holde champagnekorken nede. Dette kan være et vendepunkt hvis erkjennelsen følges av målbare grep: åpne, månedlige tall for vold og beslag; tydelige prioriteringer i budsjett og bemanning; en slutt på moralisering mot dem som beskrev utviklingen tidlig, samt en definitiv slutt på masseinnvandring.
Uten dette blir «innrømmelsen» bare en pressemelding i etterkant av granatsmell og knivstikk—og mediene står igjen som kommentatorer av konsekvenser de selv bidro til å bagatellisere.
Hva skjer neste gang et parti vil løse problemet —på ordentlig?
Erkjennelsen er notert. Hvis ambisjonen er reell, følger flere krav: åpne, månedlige nøkkeltall (vold, beslag, alder, gjentakelse), prioritert synlig nærpoliti, målbar forebygging (tiltak, ressursbruk, effekt) og umiddelbar utsendelse av de som ikke følger norsk lov. Budsjett og bemanning må matche retorikken; kutt i førstelinjen gir forutsigbare resultater. Uten dette er «den største utfordringen» mest en pressemelding.
Når et parti faktisk foreslår effektive tiltak, vet vi hva som skjer først: merkelapper før argumenter.
Akademikere, kommentatorer og politikere mobiliserer det trygge vokabularet—«ytre høyre», «fiendebilder», «narrativ». Slik slipper man å diskutere virkemidler, data og ansvar.
Spørsmålet er ikke om vi «går under», men om vi fortsetter den strukturelle uærligheten som har gjort oss blinde for utviklingen.
Veien ut er enkel, men krevende: indikatorer før ideologi, åpne tall før åpne brev, og reell debatt der forslag testes mot fakta—ikke mot stigma. Hvis vi ikke klarer det, blir hver ny «innrømmelse» bare en sirkulær unnskyldning i etterkant.
Til slutt: Det er vanskelig å ta byrådets «innrømmelser» på alvor når samme by nylig lot en lovlig politisk markering med ordføreren i spissen aplauderer en mobb (Anti-fa) – der politiet ikke engang kunne garantere sikkerhet for Norgesdemokratene (ND) og deres utenlandske gjester.
Da belønner man gatens veto og straffer ytringsfriheten. Å først heie på dem som stanser meningsmotstandere, for så å annonsere «handlingskraft» mot vold, er selvparodi. Kom tilbake når prinsippene sitter: beskytt lovlige ytringer, mål effekten av tiltakene – og kutt ut merkelappene.
Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) tilhører samme parti som — ved sin ordfører støttet Antafas voldelige angrep mot et lovlig politisk parti i Norge, ND. Han tar ikke et oppgjør med dette — i likhet med orføreren. Hvilken autoritet har han til å i det hele tatt uttale seg i TV2 om ungdomskriminalitet?
Kilder:
1 – iNyheter
2 – TV2
