Saint-Nazaire (Frankrike): Den franske marinen gikk denne uken dramatisk til verks da spesialstyrker bordet den russisktilknyttede oljetankeren Boracay (også kjent under tidligere navn Pushpa og Kiwala).
Skipet har lenge vært omtalt som en del av den såkalte «russiske skyggeflåten», et nettverk av fartøy som benyttes til å omgå vestlige sanksjoner mot russisk oljeeksport.
Skipet ble bordet utenfor Saint-Nazaire, etter at det tidligere i år hadde blitt holdt tilbake i Estland for uklare registreringsforhold. Nå er kaptein og førstestyrmann arrestert, og franske myndigheter har åpnet etterforskning for det som omtales som «alvorlige forbrytelser mot Europas sikkerhet».
Et viktig spørsmål er hvor Boracay befant seg akkurat i det øyeblikket franske styrker tok kontroll. Ifølge åpne AIS-data lå fartøyet på anker rundt 47°04′N, 2°49′W, som er omtrent 51 kilometer fra land.
Det er betydelig utenfor Frankrikes territorialgrense på 12 nautiske mil (22 km), men fortsatt innenfor landets eksklusive økonomiske sone (EEZ).
I territorialfarvann har kyststaten full jurisdiksjon. I EEZ derimot har andre lands skip normalt rett til «uskyldig gjennomfart», med mindre de utgjør en konkret sikkerhetstrussel. At Frankrike likevel gikk om bord utenfor 12-milsgrensen, kan derfor sette en ny juridisk presedens.
Dersom Frankrike hevder rett til å borde et sivilt, fremmedflaggende fartøy i sin økonomiske sone på grunnlag av «sikkerhetstrusler», hva hindrer da Russland, Kina eller andre stormakter fra å gjøre det samme? Kan russiske fartøy legitimt borde vestlige skip utenfor Murmansk eller Kaliningrad under påskudd av «nasjonal sikkerhet»?
Folkerettseksperter peker på at dette kan bli et farlig eksempel. Hvis vestlige land strekker reglene nå, åpner de i praksis døren for at andre makter kan gjøre det samme, sier en maritim jurist til avisen.
EU og Storbritannia har lenge jaktet på Russlands skyggeflåte, som består av hundrevis av aldrende tankskip med uklare eierskap og skiftende flaggstat. Boracay er et skoleeksempel: på få måneder har det seilt under både Djibouti og Benin, byttet navn flere ganger, og hatt uklare registreringer som i vår førte til at estiske myndigheter beslagla skipet.
Franske myndigheter hevder at denne typen fartøy ikke bare bryter sanksjonsregimet, men også utgjør en direkte risiko for europeisk energisikkerhet. President Emmanuel Macron har uttalt at han «applauderer etterforskningen» og ser hendelsen som en seier i kampen mot ulovlig handel.
Likevel står spørsmålet igjen: var Frankrikes bording et lovlig trekk innenfor rammen av havretten, eller et politisk signal der juridiske detaljer settes til side?
Dersom aksjonen anerkjennes som legitim, kan det sette en standard for internasjonal maritim praksis. Dersom aksjonen kritiseres, kan Frankrike og EU risikere å bli møtt på samme måte: at andre land, med samme argumentasjon, begynner å borde vestlige skip utenfor egen kyst.
En ting er sikkert: skyggeflåten har fått et varsko, men Europa kan samtidig ha åpnet en Pandoras eske. Spesielt med tanke på trange områder rundt og utenfor Kina og Indonesia.
