Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil)
Noen forsøk på sammenlikninger og sammentreff, er derimot svært dårlige og har liten eller ingen substans.
Visse kategorier innen det tradisjonelle venstre – en gruppe som jeg i sin helhet ofte deler resonnement med om geopolitiske emner og setter svært stor pris på grunnet mange representanters analytiske ferdigheter – har en voldsom tendens til å se spøkelser ved høylys dag. Dette har de til felles med de neokonservative, som også gjør kampen mot symboler viktigere enn kampen om reelle fenomener og saklig analyse.
I løpet av Ukrainakrigen har visse elementer innen «gammelvenstre» vært svært opptatt av å dele ut naziststempel til meningsmotstandere, på nøyaktig samme vis som de venstreliberale har brukt brunskvetting og naziststempling mot nasjonalsinnede, innvandringsmotstandere og tradisjonelle konservative generelt. De venstreliberale har sågar også brukt det mot gammelvenstre, naturligvis på grunnlag av intet annet enn politisk uenighet og i mangel av reelle argumenter i klassisk stråmannsargumentasjon. Eksempelvis mot den eminente Hans Olav Brendberg, som jeg våger å påstå at uten sidestykke er Norges aller skarpeste intellektuelle.
Nazist- og fascistanklagene florerer mot etablissementets venstreliberale representanter, Stoltenberg og Støre. De «historiske linjene» her er da f.eks. at en eller annen forfader solgte ovner til tyskerne eller liknende og dette er da angivelig et så mørkt kapittel og svært alvorlig, fordi herrene Stoltenberg og Støre også støtter «nazistene i Ukraina og da er de også «nazister».
Videre er Friedrich Merz, den tyske kansleren, barnebarn av en Wehrmacht-offiser, og han er nå også selvfølgelig «nazisten Merz», fordi han også støtter «nazistene i Ukraina».
Her er mye Erasmus Montanus.
At en nasjonalsosialist i Tyskland i 1940 hadde benyttet ordet «folkefiende» om de standpunktene de nevnte herrer har, for eksempel i sosiale spørsmål, nevnes ikke. Når det gjelder «nazistene i Ukraina», så ville det vært interessant å se hva slags reaksjon den samme tyske nasjonalsosialisten hadde hatt overfor det jødiske etablissementet i Ukraina.
Innholdet i kategorien «nazist» er det slett ikke så viktig med. Hva nasjonalsosialisme egentlig var, kommer aldri frem. På godt og vondt. Det er symbolenes totale dominans og de er tømt for innhold. Man kan like gjerne bruke Djengis Khan som et eksempel på en «nazist».
På den andre siden, så er det som innledningsvis sagt tilfeller av høyst reelle sammentreff og krysning av historiske linjer.
Jeg ble oppmerksom på en meget interessant nyhet på Facebook i går, som jeg mener fortjener litt omtale og som varmer et fundamentalt sett monarkistisk hjerte som mitt.
Det viser seg at en franskfødt etterkommer av den russiske tsar Nikolai I, en ung herremann på 28 år ved navn Gavriil Doroshin, dro til Russland i 2022 og har gjennomført hele 4 omganger ved fronten og er krigshelt. Hans tippoldemor var tsar Nikolai Is eldste datter og søster til tsar Alexander,far til den helligkårede tsar Nikolai II, som ble den siste tsar.Doroshin er dermed tipp-tippoldebarn til tsar Nikolai I.
Storhertuginne Maria Nikolaevna (må ikke forveksles med storfyrstinnen som var datter av Nikolai II) ble i 1839 gift med hertug Maximilian av Leucthenberg, som var sønn av Naopleon Bonapartes stesønn, Eugene de Beauharnais. Storhertuginnens far, tsar Nikolai, gav sin tillatelse til ekteskapet på vilkår at hun ikke skulle flytte fra Russland. Dermed slo ekteparet seg ned i St. Petersburg. Hertugen av Leuchtenberg døde i 1852 og storfyrstinnen giftet seg så med grev Grigorij Aleksandrovitsj Stroganov, som forøvrig sies å være sønnen til opphavsmannen til den kjente retten «Biff Stroganoff». Storhertuginne Maria Nikolaevna døde i i 1876. Ved revolusjonen i 1917, dro hennes etterkommere til Frankrike.Disse etterkommerne i dagens Frankrike er således både Bonaparte og Romanov, og det er her GavriilDoroshin kommer inn.
Under en tilstelning ved Bolshoi-teateret i Moskva nylig, til ære for deltagerne i en dokumentar fra RT som heter Time of Our Heroes og som Doroshin var deltager i, møtte den unge mannen Vladimir Putin, som spurte ham om han hadde angret på at han hadde flyttet til Russland. Doroshin svarte at der var «intet å angre» og at “tvert om, så fant jeg en kamp, et nytt liv, for å si det slik. I tilleggfantjeg meg selv. Jeg hadde et eksistensielt øyeblikk da jeg prøvde å forstå hvem jeg er – fransk eller russisk – men det viste seg at jeg tydeligvis er russer». Til dette svarte Putin at «fransk eller russisk, det viktigste er at man er en anstendig person. Det er akkurat hva du og dine kamerater er.» Doroshin hadde forøvrig kallesignalet «Tsar» da han tjenestegjorde ved armeen.
Det er heller slett ikke vanskelig å se slektslikheter mellom Doroshin og f.eks. tsar Nikolai II.
Se også dokumentaren Callsign Tsar på RT.
For oss historieinteresserte med et fundamentalt sett tradisjonalistisk syn, er dette et svært godt eksempel på historisk sammentreff som er «godt», særlig når det slår an visse sentimentale strenger. Det siste må bare innrømmes.
Beretningen om Doroshin er dog ikke det hele ved denne historien, for samtidig dukket det opp et bilde i kommentartråden, der Stalins datterdatter, en amerikansk statsborger kjent for skandaløse handlinger og tilknytning til radikal kjønnsideologi, ble fotomontert sammen med den unge og rakryggede Doroshin. Aldri har man vel sett en fotomontasje som så godt illustrerer avgrunnen mellom hva forfedrene deres stod for og hvilke resultater deres standpunkter og karakter.
