Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av VOX
“Et hus i strid med seg selv kan ikke bli stående”. Dette lærte vi på søndagsskolen i gamle dager. Bokji snakker selvsagt her om fundamentale uenigheter som spiser opp den daglige freden og utsletter muligheten for felles identitet, kulturell egenart og politisk stabilitet. Ikke dagligdagse ulikheter. Det understrekes da også at “Gud satt grenser mellom nasjonene”. Av samme grunner.
Elefanten skjules
Dette burde være så grunnleggende åpenbart for alle at det knapt skulle være mulig å komme til motsatt konklusjon. Utrolig nok ser imidlertid flertallet av norske – og til dels vestlige velgere – fortsatt ut til å mene at det umulige kan gjøres mulig. Bare vi vil det nok.
Som om det ikke er nok, vil deres politiske ledere at deres stadig mer kollapsende feilslutninger ikke skal snakkes om. Selveste elefanten i rommet skal ikke nevnes. Ja, stadig flere vil til slutt redde sine politiske havarier ved hjelp av statlig sensur. Med påfølgende straffe-eksersis mot de som ikke bøyer nakken og lar seg diktere.
Selvutslettelsen pudres
Vi snakker her om hjernevask i en målestokk man må nesten hundre år tilbake i tid for å finne på europeisk grunn. Det er selvsagt nettet som gjør dette mulig i en tilsynelatende, presumptivt opplyst tid. For ikke å snakke om hovedstrømsmedier som har sviktet sin opplysningsoppgave i bytte med milde gaver fra statlig hold.
Hele dette moderne konseptet er dessuten i vår del av verden massivt pudret innenfor et gigantisk oljefond. Sosiologisk sett er altså det tradisjonelle vesten villig til å hylle kulturell selvutslettelse i bytte mot tilsynelatende håp om fred. Samt cash. Selv når fasiten skriker imot dem.
Blind rett–troenhet
Etter hvert slår selvsagt denne “freden” sprekker. Det er rett og slett ikke mulig å skjule konsekvensene av blind rett-troenhet når verden rundt oss ramler sammen i vold og dævelskap. Selv ikke om opphavsmennene febrilsk forsøker å nulle ut det åpenbare resultatet. Det interessante er da at selv ikke dette ser ut til å endre flertallets politiske spisevaner.
“Ta’ru den så ta’ru den” er blitt dagligdags takket være massens frykt for å stikke seg ut. Denne frykten overgår all forstand og gjør det nærmest umulig å kvitte seg med en elite som aktivt søker å redde seg selv. Vi snakker dessuten feminin maktovertakelse på bekostning av maskuline dydcr. Underkastelse kontra frihet.
Ala tredve-tallets Europa
“Den kloke ser ulykken komme, og søker skjul. Dåren går på og må bøte”, heter det i Salomos ordspråksbok. Og da nærmer vi oss enden på visa. For mens denne ulykken humper og går, så vet vi jo at en vei alltid må ende et sted. Vesten har imidlertid tatt inn på en vei de fleste ikke vil vite hvor bærer hen.
Dog finnes det fortsatt noen som med suffisanse ser endeholdeplassen dukke opp i horisonten. Disse får selvsagt hele etablissementets verste makt-overgrep rettet mot seg. Utskjelling og endog juridisk påtale ala tredvetallets Europa øker i kraft faretruende.
Stormannsgalskap
All erfaring viser oss nå nemlig at der tidligere guder kastes på søpla, griper eliten begjærlig dens guddommelige posisjoner. De blir gud selv. Og kan da følgelig bestemme det meste over sine undersåtter. Ja, i den grad at de i sin påtatte visdom på sikt mener seg å kunne samle all sin makt over hele planeten.
En slik forhåndsanmeldt stormannsgalskap har vi ikke sett maken til i historisk tid. Og de fleste burde jo kunne tenke seg hva størrelsen på feilslutninger og overgrep da kan bli for undersåttene. En drømmesituasjon for nye Adolf’er i øst og vest. Men da er det for sent å våkne av dvalen. Tiden for oppvåkning er derfor NÅ!
