Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Claes Nilsen, Norgesdemokratene Akershus
Det har blitt et nærmest uangripelig standpunkt i norsk offentlighet at man skal støtte Ukraina, koste hva det koste vil. Den som stiller spørsmål, blir raskt stemplet som naiv, «russervennlig» eller illojal mot Vesten. Men er det virkelig slik at det å ville sette Norge først, er en svakhet – eller tvert imot et uttrykk for ansvarlighet?
La oss begynne med det mest åpenbare: Ukraina er et av Europas mest korrupte land. Det er ikke en påstand, men et faktum som blant andre NATO, EU og Transparency International har påpekt i årevis. Grunnen til at Ukraina ikke er NATO-medlem, er nettopp at landet ikke har klart å rydde opp i denne korrupsjonen.
Hvis Ukraina virkelig utgjorde en umiddelbar sikkerhetstrussel mot NATO ved en russisk invasjon, tror noen virkelig at alliansen ville latt være å ta dem inn? Neppe. NATO stiller ikke krav om perfeksjon – men de stiller krav om grunnleggende tillit. Og det mangler Ukraina fortsatt.
Likevel sender Norge og andre vestlige land milliarder i støtte, både i våpen og penger, uten reell kontroll på hvor midlene ender opp. Ja, det er nedsatt kommisjoner for å overvåke bruken av bistanden – men hvor er rapportene? Hvor er åpenheten? Vi får høre at alt går til gode formål, men ingen kan dokumentere hvordan. Skal vi virkelig bare ta det for god fisk?
Jeg var selv hjelpearbeider ved krigens start i grenseområdene mellom Polen og Ukraina. Jeg så hvordan nødhjelp og bistand ble organisert, og hvor vanskelig det var å sikre at alt faktisk nådde fram til dem som trengte det mest. Når man nå snakker om støtte i milliardklassen uten tilsvarende kontrollmekanismer, bør varsellampene blinke hos enhver ansvarlig politiker.
Mange forsvarer støtten med at Norge har tjent enormt på krigen, særlig gjennom høye olje- og gassinntekter, og at det derfor «skulle bare mangle» at vi hjelper.
Men det reiser et betimelig spørsmål: Støtter vi for å stoppe krigen, eller for å forlenge den?
For hver runde med våpenleveranser og økonomisk støtte som forlenger konflikten, øker fortjenesten til dem som sitter på våpenaksjer og energigevinster. Flere av dem som roper høyest om mer støtte, har selv økonomiske interesser i nettopp disse sektorene. Det er verdt å merke seg.
Samtidig ser vi at norske medier gjengir det samme narrativet uten nevneverdig kritisk blikk. Kritikere av støtten blir raskt stemplet og marginalisert, som om det ikke skulle være rom for nyanser i en så alvorlig sak.
Det må være lov å spørre: Hvem styrer fortellingen? Hvem eier mediene? Hvem har mest å tjene på at Norge fortsetter å bidra ukritisk – både politisk og økonomisk?
Å sette Norge først er ikke egoisme. Det er ansvarlighet. Det er faktisk det politikere er valgt for å gjøre. Men det blir ingen fete stillinger i Brussel eller anerkjennelse i internasjonale korridorer av å si nei til symbolpolitikk. Det blir derimot lettere å bygge karriere på å følge flokken – koste hva det koste vil.
Kanskje er det derfor Norge fortsetter å sende stadig mer – uten å vite hva vi egentlig støtter.
Mail:
Facebook: Norgesdemokratene Akershus
