Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Mandag la Norsk Klimaservicesenter fram rapporten «Klima i Norge» 0g det tok ikke mange minuttene før klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) sto klar på scenen for å fortelle oss hva dette betyr: mer tilpasning, mer innsats,med enda flere klimaavgifter.
De sier det handler om vann. Om flom, tørke og ekstremvær. Men sannheten er at det handler om makt, penger og frykt.
Dette er rapporten som kommer som bestilt for en regjering som er i ferd med å miste grep om folkets tillit. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har kjørt økonomien i grøfta, kjøpekraften har falt som en stein, og vanlige nordmenn sitter igjen med regningen for feilslått energipolitikk, rekordhøye strømpriser og skatter som aldri tar slutt. Nå trenger makten et nytt narrativ. Og hva er vel mer effektivt enn å dra fram klimapolitikken igjen?
Når regjeringen snakker om «klimatilpasning», betyr det i realiteten nye avgifter, nye reguleringer og enda større statlig kontroll. De kaller det grønt skifte – jeg kaller det økonomisk tvang forkledd som moral.
Meteorologisk institutt, NVE, Kartverket, NORCE og Bjerknessenteret står bak rapporten. Alle statlig finansiert, alle avhengige av politisk velvilje for å eksistere. De leverer akkurat det regjeringen vil ha: et dokument som kan brukes til å rettferdiggjøre mer styring og mindre frihet. Når forskningen blir politisk, er det ikke lenger vitenskap. Det er en form for totalitær propaganda.
Vi ser det samme mønsteret hver gang. Først: en alvorlig minister med mørk stemme, stående foran kamera og snakke om «ekstremvær», «trusler» og «handling nå». Så: nye tiltak, høyere avgifter og en moralsk pekefinger rettet mot folket. Men folket er allerede på kne.
Dette rammer hele storsamfunnet. Alt fra arbeidere, småbedrifter, uføre, til ungdom og eldre. Men de som har minst, rammes hardest. De som ikke har råd til nye, isolerte «miljøhus». De som ikke kan kjøpe elbil til 600 000 kroner. De som lever fra hånd til munn hver måned, og som nå skal betale for at staten kan smykke seg med grønne slagord i internasjonale konferanser.
Arbeiderpartiet, som en gang hevdet å være folkets parti, har blitt elitens redskap. De som en gang lovet sosial rettferdighet, er nå arkitektene bak en ny type økonomisk urettferdighet. Der de med minst midler betaler mest for andres symbolpolitikk. Det grønne skiftet har blitt en rødgrønn melkeku som suger ut alt av verdighet og handlingsrom fra de som står nederst.
Og legg merke til timingen: rapporten kommer midt i en periode med økonomisk misnøye, inflasjon og sosial uro. Det er ikke tilfeldig. Den er en distraksjon, en politisk røykmaskin for å skyve skylden bort fra inkompetent ledelse og feilslått energipolitikk.
Vi hører stadig at «klimaendringene påvirker alle deler av samfunnet». Det som burde sies, er at klimapolitikken påvirker alle deler av samfunnet. Og det er slettes ikke på en god måte.
De på toppen mister aldri noe. Politikerne får sine lønninger, sine pendlertillegg og sine møter i Brussel. Men folk flest mister mer og mer: tryggheten, kjøpekraften og tilliten til de som styrer.
Vi burde stille spørsmålene som aldri stilles i mediene: Hvorfor får vi aldri rapporter om hvor mye politikerne selv skal kutte? Hvorfor ikke en rapport om utslippene fra regjeringsfly, statsbesøk, og toppmøter fulle av klimaforkynnere som ankommer i private jetfly? Hvorfor handler det alltid om at du må betale, du må kutte, og du må «tilpasse deg»?
Når staten bruker klima som verktøy for å øke sin egen makt og sin egen inntektsstrøm, er det ikke lenger miljøvern – det er maktpolitikk i grønn innpakning.
De kaller det «bærekraft». Jeg kaller det bærekraftig utpressing.
Og mens byråkratiet feirer sin egen rapport og roper på flere klimatiltak, står folket igjen med regningen. Som valig vil jeg si.
Veldig trist. Selv om mange av velgerne har stemt for dette selv.
