Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Nå er dette åpenbart et kriterium for å få gjeve jobber innen politikk og journalistikk.
For å forstå hvorfor rekken til høyre er så ufyselige — må vi forstå wokismen til kjernen
DEL 1.
Temaet i NRK Debatten på tirsdag (1) var Danby Chois forsvar for at Charlie Kirk må kunne mene det han mener — uten å bli drept for meningene sine.
Dette har hisset opp MDG-politiker Øivind Trædal og redaktør i Manifest Media, Magnus Marsdal, til et nivå der de har «sett seg nødt til» å øremerke og diagnostisere Choi på alle tenkelige måter, samt benytte seg av guilt by association, stråmanns-argumentasjon og andre såkalte falske argumenter (2). Se også ad hominem (3).
Fredrik Solvang innledet med at «noen mener Choi er den fremste fanebæreren for ytringsfriheten i Norge, mens andre mener han importerer MAGA til Norge og polariserer ved å bruke utsatte grupper som brekkstang».
Choi fikk ordet først. Basert på den siste tidens «diskusjon» — altså øremerkingen av ham — avsluttet han første innspill med å forsvare seg moralsk for at han i det hele tatt hadde ment at det var for ille at Kirk, som selv lyttet og opptrådte høflig mot sine meningsmotstandere, måtte bøte med livet for meningene sine:
«Jeg hadde ikke gjort det hvis jeg hadde tenkt at det jeg drev med var ondskap. Jeg tenker jo at det er viktige kamper vi kjemper.»
Denne setningen forteller oss at vi står overfor en moralistisk mobb som ser på deg som ond dersom du har meninger som bryter med konsensus — wokistene.
Marsdal innleder med å si at Choi tross alt er «ganske seriøs», han har tidligere kalt ham useriøs, fordi han har pen dress.
Deretter fortsetter han med å hevde at Choi bruker stempling som hersketeknikk — før han klarer å flette inn at dette er noe Donald Trump også gjør.
Nest etter å kalle folk for «konspirasjonsteoretiker», er dette den vanligste og mest tynnslitte hersketeknikken i hakkespettboken til wokistene. Her klinte han like godt til med Trump-kortet allerede på startstreken, for å sette (woke-)standarden med guilt by association, altså å subtilt stemple Choi ved å knytte ham til Trump og MAGA.
Ironisk nok, siden han i setningen før anklaget Choi for å gjøre nettopp det samme.
Dette med at Choi er seriøs fordi han har pen dress, sorterer heller ikke under gyldige argumenter, men ugyldige (falske). Denne hersketeknikken heter «Appell til overflate eller irrelevante kjennetegn» (Ad Hominem / Appell til etos / «Klesargument«).
I mer hverdagslig språk kan man kalle det en banaliserende hersketeknikk:
Han reduserer motstanderen til et ytre kjennetegn, samtidig som han later som at han gir ros.
Deretter avslører Marsdal sin manglende selvinnsikt, siden han samtidig forklarer at det er viktig å møte hverandre med «respekt og nysgjerrighet», noe som vitner om at det tilsynelatende ikke bare er argumentene som er falske.
Videre fortsetter Marsdal med flere karakteristikker av Choi, men uten å eksemplifisere. Merk at når man ikke eksemplifiserer, kan man heller ikke forsvare seg. Det er en «glatt» måte å angripe på.
Så går turen til Eivind Trædal, som gjør et poeng ut av at Choi har skrevet boken «Kanseller meg hvis du kan — mitt oppgjør med woke», og at siden Choi ikke er kansellert i mediene, så har han heller ikke noe å klage over.
Her må det kommenteres at Choi ikke klager over at han selv blir kansellert om dagen. Antar Trædal at hvis man skriver en bok om en ukultur som har oppstått, må man selv være den rammede? Jeg må si det var virkelig vanskelig å finne et eneste gyldig argument fra rekken til høyre i Debatten på tirsdag.
Like etterpå drar også Trædal fram Trump-kortet, og får dermed «assosiert» Choi til Trump, siden han ikke utelukkende har skrevet negativt om Trump, og tatt jobben konsernmediene aldri tok: å prøve og forstå Trumps popularitet i USA.
Det var to Trump-kort på rappen gitt.
Så går han rett på motiv, og forklarer at Choi sitt motiv er å være mest mulig kontrær for å få oppmerksomhet, uten å reflekterer over at når man tar opp temaet: at også de vi ikke liker må få ytre seg, så kan motivet ganske enkelt være å forsvare ytringsfriheten.
Marsdal hevder videre at Choi, som hele tiden har understreket at han er uenig med både Trump og Kirk, renvasker dem (fordi han forsvarer deres ytringsfrihet).
Dette minner oss om at ukulturen woke foregår i svart og hvitt, enten og eller: Enten er du på «vår» side, og alt vi sier og gjør er bra, eller så er du på fiendens side, litt slik som barn tenker.
Denne tribalistiske grunntanken er naturligvis polariserende, og igjen stinker det av projisering når både Trædal og Marsdal flere ganger anklager Choi for å polarisere.
Trædal, som er opptatt av at Choi importerer amerikansk kultur til Norge, vedgår at dette også er et fenomen på venstresiden med BLM, Me Too osv., men påpeker at det Choi importerer er fascisme.
Og dermed fikk vi neste merkelapp i fanget: Fascist.
Choi er fascist. Uansett hvor subtilt man pakker det inn, er det ikke til å ta feil av. Han kunne like gjerne kalt ham en «jævla pikk» — Det er dette som er nivået i wokekulturen (som også er import fra USA).
Mange har lagt merke til at wokister ikke bare kansellerer, men de avbryter også intenst, noe Marsdal og Trædal gjorde til gangs.
Dette kan forklares med at de selv bruker falske argumenter, og da må det avbrytelser til for å slippe å bli konfrontert med egne logiske brister.
Jeg minner om at Trædal for noen år siden ble så sint i en diskusjon i Dagsnytt 18, at han tissa på seg, mens han satt og brølte «rasist» til meddebattantene. Når programlederen ville ha ham ut av studio, nektet han å gå (4).
Psykologspesialist, Silje Schevig, snakket ryddig og saklig om hvor viktig det var å beholde demokratiet med åpen debatt, mindre merkelapper og kansellering, hvorpå Trædal dro konspirasjonskortet basert på at hun hadde hatt «feil» gjester i noen av podcastene side, og parerte med enda en hersketeknikk der han forklarte henne at man kan ikke være så åpne, at hjernen renner ut, og Marsdal sammenlignet det å være åpen på denne måten med å være åpen til Adolf Hitler også.
Selbekk tok ordet og spurte om han virkelig skulle begynne å hitle også nå, noe han sa ja til; det var nettopp det han gjorde.
Etter å ha sett hele sendingen, er det verdt å spørre: hvorfor reagerer de slik – igjen og igjen? Her er svaret, i åtte punkter, hvor jeg skal prøve å forklare hvorfor wokistene notorisk distanserer diskursen bort fra temaet og bruker falske teknikker.
Se også Schevig i podcast hos Ole Asbjørn Næss, der Debatten var tema. (5)
DEL 2.
1. Når sannheten ikke lenger er målet
Postmodernismen og sosialkonstruktivismen, som ligger til grunn for wokeismen, avviser ideen om objektiv sannhet. Sannheten er relativt og kan i teorien bøyes etter eget ønske, men i praksis er det kollektivets sannhet som gjelder (konsensus).
Alt reduseres til «diskurser» – fortellinger som tjener makt.
Dermed mister argumentet sin sentrale rolle.
Hvis alt bare er makt og språk, blir det ikke lenger viktig å ha rett – bare å vinne kampen om språket.
Stråmanns-argumenter og karakter-angrep blir dermed ikke uredelighet, men legitime våpen i «kampen mot undertrykkelse».
2. Den moralske krigen mot «de onde»
Wokeismen deler verden i moralske kategorier:
- Undertrykkere (de privilegerte).
- Undertrykte (de marginaliserte).
Når verden tolkes slik, blir debatt ikke et samarbeid for å nærme seg sannhet, men en moralsk kamp der de gode skal bekjempe de onde.
Motstanderen blir ikke en feilinformert person, men et moralsk problem.
Da blir karakterdrap en dyd, ikke en synd.
«Hvis jeg får folk til å se deg som rasist, slipper jeg å forholde meg til om du har rett.»
Har du opplevd at du endrer mening noen ganger når du får nye opplysninger, eller fordi du har blitt litt eldre og klokere?
Wokistene er fastlåst i et rigid jerngrep, kan ikke skifte mening, og siden de har brukt så mange skitne triks mot sine «fiender», ville en eventuell snuoperasjon blitt for sår og vond.
3. Stråmenn som beskyttelses-mekanisme
Stråmanns-argumentet – å forvrenge motpartens standpunkt til noe lett å angripe – oppstår fordi den woke verdensforståelsen ikke tåler kompleksitet.
Virkeligheten må passes inn i et moralsk skjema. Derfor må den forenkles, karikeres og poleres til å passe inn.
Hvis du sier “jeg er skeptisk til kjønnsoperasjoner på barn”, gjøres det om til: «du hater transpersoner».
Denne forvrengningen er ikke bare retorisk – den er kognitiv. Den skjer ofte ubevisst fordi verdensbildet krever det.
4. Karakterdrap som retorisk snarvei
I en verden uten objektive kriterier for sannhet, gjenstår én måte å vinne debatten på: undergrave motpartens troverdighet.
Karakterdrap er derfor en erstatning for rasjonell diskusjon. Man trenger ikke vise at argumentet er feil, bare at personen er suspekt:
«Han er antivakser.»
«Hun er konspirasjonsteoretiker.»
«Han er mann – så han kan ikke forstå.»
Dette fungerer som en sosial «kill switch»: publikum slutter å lytte før de vurderer innholdet.
5. Feilslutninger som moralsk verktøy
Woke-retorikken er full av ugyldige argumenter (ad hominem, guilt by association, falske dikotomier, appell til følelser).
De brukes ikke fordi de er logisk svake, men fordi de er emosjonelt sterke.
Formålet er å skape moralsk resonans, ikke logisk overbevisning.
«Hvis du ikke støtter X, betyr det at du støtter hat.»
«Taushet er vold.»
Slike utsagn tvinger motparten inn i et moralsk hjørne og hindrer nyanser. Det er følelsesmessig utpressing forkledd som etisk bevissthet.
6. Psykologisk forklaring: Projeksjon og gruppetenkning
Når man bygger sin identitet på å være moralsk god, tåler man dårlig å bli konfrontert med egen maktbruk, selvmotsigelser eller urett.
Løsningen blir projeksjon: å tillegge motparten de egenskapene man selv viser:
– Den som roper “hat” bruker hat for å tie andre.
– Den som roper “fascist” utøver sosial kontroll.
I tillegg forsterker gruppedynamikken dette:
I woke-miljøer får man anerkjennelse og status for moralsk indignasjon, ikke for intellektuell redelighet.
7. Den strategiske dimensjonen
Woke-bevegelsen forstår makt gjennom språk. Derfor handler alt om å kontrollere ord, definisjoner og assosiasjoner.
Å stemple noen er å vinne diskursen.
“Desinformasjon”, “konspirasjon”, “hatytring”, “antivitenskapelig”
blir ikke analytiske begreper, men retoriske våpen.
Dette gjør at rasjonell debatt ikke bare blir umulig – den blir irrelevant.
Kampen står ikke om sannhet, men om hvem som får definere hva som teller som sannhet.
8. Konklusjon — den rasjonelle samtalens sammenbrudd
Wokeismen må bruke stråmenn, karakterdrap og ugyldige argumenter fordi:
- Den tror ikke på objektiv sannhet.
- Den tolker all uenighet som makt og moral, ikke som meningsforskjell.
- Den beskytter sitt moralske selvbilde gjennom projeksjon.
- Den oppnår sosial status gjennom indignasjon, ikke redelighet (man kan ikke være redelig hvis objektive sannheter ikke finnes).
- Den bruker språk som våpen, ikke som verktøy for forståelse.
Resultatet er et system som må undergrave motpartens karakter, fordi det ikke har noe annet grunnlag igjen for å vinne.
Når sannheten ofres for moralen, dør til slutt begge – og med dem, dialogen.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.
Kilder:
(1) – NRK Debatten 28.10.25
(2) – Tankefeil, Wiki
(3) – Ad Hominem, Wiki
(4) – Resett, debatt
(5) – Ness 272 – NRK-debatten
