Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Sosiologi er et biologisk problem, og nasjoner er flokker av kveg.
— Ragnar Rødskjegg, Makt er rett (1890).
Venezuela forblir en avhengig stat fordi den mangler den endelige garantisten for suverenitet: Atomvåpen. Makt i den moderne verden hviler på avskrekking, og avskrekking krever evnen til å ødelegge. Uten den kan ikke en nasjon stå som likeverdig. Monroe-doktrinen styrer fortsatt den vestlige halvkule. Den definerer territoriet ikke ved lov, men ved hierarki. Innenfor dette systemet eksisterer Venezuela som del den amerikanske sfæren, hvor enhver bevegelse tolereres eller straffes i henhold til Washingtons behov. Oljereserver, handel og ideologi spiller ingen rolle. Det som betyr noe er evnen til å motstå press, og Venezuela har ingen.
Realiteten av multipolaritet er darwinistisk. Sivilisasjonsstater konkurrerer slik arter konkurrerer, og overlevelse tilhører de som tilpasser seg gjennom styrke. Ragnar Rødskjegg skrev at «makt har rett», og hans brutale formel gjelder fortsatt. Retorikken om «uavhengighet» er pynt. Bak den står rå makt: missiler, allianser og ressurser mobilisert til krig. Venezuelas ledere snakker om «sosialisme» og «suverenitet», men de er avhengige av andre for beskyttelse. De er avhengige av Russland eller Kina for å få makt over USA, men denne avhengigheten bekrefter bare underordning. Multipolaritet skaper nye herrer, ikke frigjøring. Det erstatter ett imperium med mange. Dette kalles balanse.
Carl Schmitts innsikt er fortsatt den mest nøyaktige: Suverenitet er makten til å bestemme i krisens øyeblikk. Venezuela kan ikke bestemme. Landets valg er innrammet av sterkere makter. Darwinistisk multipolaritet fungerer som en uuttalt naturlov. Den håndhever orden gjennom nærhet og makt. Innenfor denne ordenen lever små stater under betinget uavhengighet: frie til å handle så lenge deres handlinger ikke truer hierarkiet. Multipolaritet er i denne forstand ikke et løfte om likhet, men en anerkjennelse av permanent ulikhet. Det er et globalt system av ulik suverenitet, hvor bare atommakter er virkelig frie.
Monroe-doktrinen fungerer som den metafysiske loven på den vestlige halvkule: Et nomos av orden forankret i makt og avstand. Innenfor dens perimeter har de mindre statene delegert frihet, og de har kun tillatelse til å handle innenfor grensene som er trukket av den regionale hegemonen (USA). Multipolaritet åpenbarer seg ikke som balanse, men som lagdeling: et planetarisk hierarki der avgjørelse er den suverenes merke og lydighet restens skjebne. For USA knuser enhver bevegelse fra Russland eller Kina innenfor den vestlige halvkule nomosen den vokter; maktens arkitektur tolererer ingen rivaliserende tilstedeværelse i ens innflytelsessfære.
—
Denne saken er først publisert på engelsk her.
