Norge bør ikke være garantist for ran av russiske verdier

Av Kurt Guldvik, Oppdal

EU planlegger nå å gi Ukraina et gigantisk lån på rundt 140 milliarder euro, det vil si nærmere 1 600 milliarder kroner. Det spesielle er at dette lånet skal sikres med frosne russiske statlige verdier, hovedsakelig midler som står plassert i Belgia gjennom Euroclear. Men disse pengene er ikke beslaglagt. De er kun frosset. Russland eier dem fortsatt juridisk, og folkeretten åpner for å fryse midler som et sanksjonsverktøy, men ikke for å bruke dem, låne dem ut videre eller dele dem ut som støtte. Det krever en folkerettslig dom eller en avtale om krigserstatning. Det finnes ikke. Likevel diskuterer EU nå løsninger for å bruke disse midlene, samtidig som de forsøker å skyve ansvaret og risikoen for et mulig rettslig tilbakeslag over på noen andre. Da peker enkelte i EU, på to iilojale norske økonomer. Og på Norge som nasjon.

Med et oljefond som nå har passert 20 000 milliarder kroner, lav gjeld og høy kredittverdighet, ser Norge ut som en perfekt garantist for et økonomisk eksperiment som mange EU-land ikke tør binde seg til. Belgia, som oppbevarer mye av de frosne russiske eiendelene, har allerede signalisert uro. De vil ikke stå alene om noe som kan være ulovlig. De ønsker at andre land, helst Norge, skal stille garanti. Da slipper EU å svekke sine egne økonomier, mens Norge kan bli sittende igjen med regningen om det hele havarerer i en rettssal.

De to norske økonomene Håvard Halland og Knut Anton Mork har til og med foreslått offentlig at Norge bør stille garanti for EUs Ukraina-lån. De hevder Norge har tjent så mye på krigen, gjennom høyere gass- og oljepriser, at vi  er krigsprofitører. Dette mener jeg er både feil og farlig. Norge har aldri reist til Ukraina for å kreve jord, mineraler eller statlige eiendeler. Vi har ikke deltatt i privatisering av ukrainsk jord. Vi har ikke gått inn og sikret oss eierskap i energisektoren der. Det vi har gjort, er å selge energi til Europa da de trengte den som mest. Markedet satte høye priser fordi Russland kuttet eksport og Europa fikk panikk. Om man skal kalle det krigsprofitt, må man også gi samme stempel til USA, Qatar, Algerie,Canada og alle andre energileverandører i verden. Det gjør man ikke. Man peker bare på Norge, fordi vi har fondet. Og det er vel viden kjent at vi har meget svakt lederskap som er stormanns gale og lettlurte.

Det eneste punktet der Norge faktisk kan sies å ha en skygge av ansvar, er at Oljefondet investerer i vestlige finansfond.Som BlackRock, Vanguard og JP Morgan. Disse fondene har vært inne i Ukraina og inngått avtaler om «gjenoppbygging» og investering som i praksis gir dem kontroll over jord, infrastruktur, banker og energi. De kjøper seg inn i landets fremtidige verdier, ofte mens landet står med ryggen mot veggen. Dette skjer ikke fordi Norge vil det, men fordi Oljefondet søker høy avkastning i globale markeder. Likevel er det her man kan si at Norge indirekte plasserer kapital i et økonomisk spill rundt Ukraina. Men det er ikke det samme som at Norge er en krigsprofitør som nasjon. Vi har ikke stjålet noe, og vi har ikke vært der og forsynt oss av land eller ressurser.

Hvis Norge sier ja til å være garantist for EUs lån, kan vi i verste fall risikere å tape fem til ti prosent av hele Oljefondet. Det betyr mellom 1 000 og 2 000 milliarder kroner. Det er penger som tilhører det norske folk. Ikke EU, ikke bankene, ikke byråkrater i Brussel. Disse pengene er spart opp over generasjoner, for å sikre pensjoner, helsevesen, skoler, infrastruktur og trygghet for fremtiden. At noen i Brussel eller i norske akademiske miljøer synes det hadde vært «pent» om Norge stilte som garantist, er ikke et godt nok argument.

Jeg tror også, ut fra både folkerett og sunt vett, at en rettssak vil ende med at ingen faktisk har rett til å bruke disse frosne russiske midlene. Da sitter noen igjen med ansvaret. Hvis Norge har garantert for lånet, kan det bli oss. Og det er ikke bare penger som står på spill. Det handler om Norges forhold til Russland i generasjoner. Russland kommer ikke til å se nyanser mellom EU som idé og Norge som garantist. De kommer til å se at Norge har vært med på å ta deres verdier. Da hjelper det ikke at Jens Stoltenberg eller andre sier det var EU som bestemte. Det er garantisten som betaler, og det er garantisten som får skylden.

Hvis disse pengene likevel ikke lovlig kan brukes, og EU fortsatt vil gi Ukraina lån, så finnes det en mer ærlig løsning. Norge kan gi direkte støtte – uten EU som mellommann. Ja, det vil fortsatt koste oss. Men da kan vi i det minste stille krav om transparens, antikorrupsjon, skikkelig revisjon, kontroll over hvordan pengene brukes og hvem som får kontrakter. Da kan vi sikre at pengene går til strøm, helse, boliger, veier og gjenoppbygging. Og kke til overprisede våpensystemer eller konsulentselskaper i Brussel. Slik det ligger an nå, er det EU og deres industrikonsortier som vil tjene mest. Ukraina får gjelden. Og Norge risikerer tapet.

Jeg frykter også at et EU vennlig flertall på Stortinget vil presse Norge inn i dette. Vi har sett det før. Saker legges frem som solidaritetspakker, hastes gjennom, og ingen tør å stemme imot i frykt for å virke usolidarisk. Men dette er ikke småpenger. Det handler om hele folkets sparekonto. Og det handler om å dra Norge inn i noe vi verken har kontroll over eller kan forsvare juridisk.

Norge deler grense med Russland. Vi har levd side om side gjennom kriser, kald krig, sanksjoner og perioder med samarbeid. Fiskeri, nødhjelp, søk og redning i nordområdene . Alt bygger på et minimum av tillit og respekt. Om vi nå går i front for å legitimere beslag og bruk av russiske statsmidler, kan vi med et pennestrøk brenne broer som tok tiår å bygge.

Jeg sier ikke at vi ikke skal hjelpe Ukraina. Jeg sier at vi må gjøre det på en måte som er lovlig, ærlig og til det beste for begge land. Norge bør ikke være garantist for et økonomisk og juridisk eksperiment der EU tar æren, finansmarkedet tar profitten, Ukraina sitter igjen med gjelden og Norge sitter igjen med risikoen og skylden.

Norge bør si nei til å være garantist for ran av russiske verdier. Hvis vi skal gi, bør vi gi direkte. Og ikke via EU. Da kan vi gjøre det med rene hender, klare avtaler og åpent blikk mot fremtiden.