Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg har etter hvert sett mer av hundesaker enn noen skulle trenge å se i et rettssamfunn. Det som går igjen i alle sakene, er det samme problemet: Staten kan ta livet av hunden din uten en straffesak, uten skyld, uten vitner og uten bevis utover sannsynlighet. Det skjer fordi avliving ikke regnes som straff i Norge. Det er et forvaltningstiltak. Et administrativt vedtak. Et stempel på et ark.
Men hunden er like død.
Dette er det mest alvorlige rettssikkerhetsproblemet vi har for dyr i Norge. Og det er på tide å si det høyt.
Avliving er ikke straff. Derfor kreves det nesten ingen ting.
I norsk strafferett finnes ikke dødsstraff for dyr. Det står ikke i straffeloven. Avliving ligger i hundeloven, som er en forvaltningslov. Dermed kan politiet fatte vedtak om avliving med et helt annet bevisnivå enn i en straffesak. De trenger ikke bevise skyld. De trenger ikke vitner. De trenger ikke dokumentere hva som faktisk skjedde.
De kan avlive fordi de mener at noe mest sannsynlig skjedde, eller at noe kanskje kan skje i fremtiden. Dette hadde ikke vært mulig hvis dette var definert som straff. Men siden loven kaller det et tiltak, faller rettssikkerhetsgarantiene bort.
Og det er akkurat derfor hunder som Sam, Luk og mange andre har mistet livet uten at sannheten noen gang ble undersøkt slik den ville blitt i en straffesak.
Når risiko trumfer bevis, taper hundene hver gang
I hundesaker brukes risiko som argument for avliving. Politiet kan vurdere at hunden «kan være farlig», «kan utgjøre risiko» eller «kan gjenta hendelsen». Det er nok. Selv om ingen så noe. Selv om hunden var rolig da vitner fant den. Selv om skadene ikke kan knyttes til hunden. Selv om eier blir frifunnet i straffesporet.
I mange av sakene finnes det ikke en gang bevis for at hunden har gjort det som påstås. Likevel mister hunden livet fordi politiet ikke kan utelukke risiko.
Dette er ikke rettssikkerhet. Dette er gjetning med dødelig utfall.
Hvorfor står ikke juristene på barrikadene?
Det har jeg spurt meg selv mange ganger. Svaret er ikke at jurister ikke forstår loven. Det er at hunder ikke er rettssubjekter i norsk rett. De har ingen egen rett til liv. De har ingen selvstendige rettigheter. Dermed oppfattes disse sakene som inngrep i eierens interesser, ikke i hundens liv.
Hundeloven gir heller ingen prestisje. Det finnes ingen professorale miljøer som spesialiserer seg på hundesaker. Det finnes ingen akademiske karrierer å bygge her. Tvert imot kan det koste mye å kritisere politiet offentlig.
Derfor tie mange som burde snakket høyt.
Noen har likevel våget
Det finnes mennesker som har løftet stemmen. Og de fortjener å nevnes.
Professor Jo Hov
En av Norges mest respekterte jurister, professor Jo Hov, skrev en kronikk i Aftenposten som burde vært obligatorisk lesning for alle som jobber med hundesaker. Han skrev blant annet:
«Avlivningsvedtak oppleves som grusom, meningsløs og tung straff.»
«Dagens avlivningsregler har en rekke grunnleggende svakheter.»
«Lovens regler om avliving av hund er preget av grumset og uklart juridisk tankegods om straff og hevn.»
«En hund er et levende og tenkende vesen. Å miste hunden sin er som å miste et kjært familiemedlem.»
Kronikken ligger her: share.google/pyhHyygmXeG6IzryI
Når en professor av hans kaliber skriver dette, burde systemet stoppet opp og lyttet. Det gjorde det ikke.
Professor Odd Vangen
Professor Odd Vangen ved NMBU er genetiker og en av Norges fremste fagpersoner på avl, arv, helse og egenskaper hos hunder. Han har skrevet om:
- hvordan rase ikke kan brukes som presist mål på fare
- hvordan myter om «driv» og bittstyrke ikke har vitenskapelig grunnlag
- hvordan miljø og håndtering betyr langt mer enn gener
- hvordan feil avl kan gi atferdsproblemer, men at dette ikke kan generaliseres
Vangen har aldri kommentert hundeloven som juridisk regelverk, men all hans fagkunnskap viser at rase- og størrelsesargumentene som brukes i hundesaker mangler vitenskapelig støtte.
Advokat og veterinær Jo Gjestvang
Jo Gjestvang er en av de få som både er advokat og veterinær. I sitt innspill til Stortinget under revisjonen av hundeloven skrev han blant annet:
- at utfallet av hundesaker ofte avhenger av hvilken saksbehandler man får
- at mange hunder avlives selv om de har oppført seg normalt i situasjonen
- at barn ofte skades fordi voksne svikter, ikke fordi hunden er farlig
- at domstolene ofte ignorerer faglige vurderinger fra hundesakkyndige
Han har sagt det rett ut: Systemet er vilkårlig.
Dette er ikke et system som tåler sollys
Hvis hundesaker hadde vært straffesaker, ville Sam levd. Luk ville levd. Alle sakene der ingen så noe, der vitner beskrev rolig hund, der DNA ikke beviste noe, ville falt sammen i retten.
Men i forvaltningen er det annerledes. Der holder det med sannsynlighet. Med antakelser. Med fremtidsspekulasjoner. Med ord som «kan utgjøre risiko».
Det er ikke godt nok når utfallet er dødelig.
Hva kan gjøres, uten å gjøre hundesaker om til straffesaker?
Det er fullt mulig å rydde opp i dette uten å flytte hundesaker inn i straffesystemet. Vi trenger ikke domstoler og tiltaler for hver eneste hund. Men vi trenger et system som er trygt, faglig og rettferdig.
1. Krav om uavhengig hundefaglig vurdering før avliving
En fagperson med kompetanse på adferd må vurdere hunden før politiet kan fatte vedtak.
2. Mentaltest og helhetsvurdering
En faglig test kan avklare om hunden er trygg eller stresset, syk eller skremt.
3. Uavhengig klagenemnd
Politiet kan ikke være instans én og to. Det må inn en faglig og juridisk uavhengig nemnd, slik vi har i andre felt.
4. Tydelig skille mellom uhell og uansvarlig hundehold
Hunder som havner i uhell skal ikke avlives. Uansvarlige eiere skal møtes med sanksjoner rettet mot eieren, ikke hunden.
5. Alternative tiltak må bli hovedregelen
Opplæring, sikring, munnkurv, skjerming, miljøtrening og omplassering må vurderes før avliving.
6. Krav om forholdsmessighet
Avliving skal være siste utvei, ikke første.
Dette er tiltak som kan innføres uten omfattende systemendringer og uten å gjøre hunder til «tiltalte» i en straffesak.
Til slutt
Det eneste jeg ønsker er et system hvor hunder behandles som levende vesener med verdi, ikke som risikoobjekter. Et system hvor staten ikke kan ta liv på sviktende grunnlag. Et system hvor vi skiller mellom uhell og uansvarlighet. Et system hvor fagkunnskap betyr mer enn frykt.
Det er ikke radikalt. Det er rettferdig.
Og det er på høy tid.
