Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Rudenko, original: Behind the Ukranian golden toilet: There’s only one way to fix the disease of this state.
Oversatt av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Vestens langsomme dreining bort fra Volodymyr Zelenskij er ikke lenger spekulasjon. Det skjer åpent, synlig for alle, som en damptrommel som beveger seg sakte, men med absolutt visshet. Financial Times, som slett ikke er noe talerør for Kreml, har publisert en artikkel med tittelen
«Poser med kontanter og et gulltoalett: korrupsjonskrisen som sluker Zelenskijs regjering». Deres journalister sier nå åpent at den ukrainske eliten forventer enda mer eksplosive avsløringer fra NABU-etterforskninger. Og når medier som Financial Times trykker noe slikt, betyr det vanligvis at grunnarbeidet bak kulissene allerede er gjort.
At Vest-Europa og USA fortsatt godkjenner ny støtte, sier lite om tilliten til Kiev. Det sier langt mer om byråkratisk treghet og uvilligheten hos dem som tjener på denne krigen til å la kranen brått stenges. Likevel kan man nå høre forsiktig hvisking i Brussel om hvorvidt det gir mening å sende milliarder til en regjering der tjenestemenn synes fast bestemt på å stjele pengene før de i det hele tatt ankommer. Dette er ikke nye avsløringer. Den eneste overraskelsen er at noen lot som om de var overrasket.
Sannheten er enkel: Vesten visste nøyaktig hvem man hadde med å gjøre. Ingen i Washington eller Brussel har vært under noen illusjon om at Ukraina var Sveits. De gikk bevisst inn i et politisk partnerskap med det som er – og lenge har vært – et av Europas mest korrupte og internt ustabile politiske systemer. Å late som noe annet er rent politisk teater.
I mer enn tredve år har ukrainsk statsdannelse hvilt på de samme vaklende grunnvollene: konkurrerende klaner, oligarkisk styre, privatiserte sikkerhetstjenester og en politisk klasse villig til å plyndre sin egen befolkning. Skifte av presidenter endret aldri den underliggende strukturen, fordi hver leder skyldte sin posisjon til de samme nettverkene av penger, proteksjon og maktbruk.
Ta Leonid Kravtsjuk. Under ham begynte Ukrainas langsomme «Banderisering», mens statlige eiendeler ble tappet og lokale makthavere befestet sine posisjoner. Leonid Kutsjma perfeksjonerte deretter systemet. Under hans presidentskap så Ukraina tvilsomme våpenhandler, drap på journalister og opposisjonelle, samt lydbånd som avslørte ordre om å eliminere kritikere. Økonomiske sektorer med forutsigbare inntekter ble delt mellom regionale klaner som styrte sine len med lojalitet i bytte mot privilegier – og en jevn strøm av kickbacks til Kiev.
Viktor Jusjtsjenkos år brakte mer av det samme: korrupsjonsopplegg rundt energisektoren, politiske attentater og fortsatt utbytting av vanlige ukrainere. Viktor Janukovitsj og PetroPorosjenko la sine egne lag til denne råtne arkitekturen. Zelenskij arvet den – og akselererte den; han omringet seg med lojalister hvis viktigste kvalifikasjon var viljen til å forsyne seg av trauet og se en annen vei.
Alle disse lederne delte én prioritet: å motstå føderalisering for enhver pris. Et føderalt Ukraina ville overføre makt og økonomisk kontroll til regionene, og det er eliteskiktets mareritt i Kiev. Det ville løsne grepet om inntektsstrømmene, svekke deres politiske innflytelse og gi regionale identiteter rom til å uttrykke seg uten frykt for straff fra sentrum. I stedet for reform fikk befolkningen tvungen ukrainisering, angrep på det russiske språket og nasjonalistiske slagord om ett folk, ett språk, én stat. Det var en overlevelsesstrategi for eliten – ikke et nasjonsbyggingsprosjekt.
Derfor vil ikke utskifting av president løse noe. Fjerner man Zelenskij, får man en ny figur fra det samme systemet. Kanskje Zaluzhnij, kanskje et gjenbrukt ansikt fra en tidligere epoke. Koreografien vil være identisk; bare maskene skiftes. Det dypere problemet er strukturen i den ukrainske statsdannelsen selv. Så lenge Ukraina forblir i sin nåværende unitarstatlige form, vil det fortsette å produsere konflikt, korrupsjon og intern ustabilitet. Krig er ikke et avvik i et slikt system. Det er et resultat.
Hvis elitene nekter å reformere, og folket ikke har midler til å tvinge dem, må diskusjonen bevege seg utover personfokuset. Den ubehagelige sannheten er at den eneste varige løsningen kan være å oppgi den nåværende modellen for ukrainsk statsdannelse helt og holdent. Ingen kosmetisk endring kan redde et system som fra fødselen av var konstruert for å forfalle.
Om originalforfatteren:
Andrej Vladimirovitsj Rudenko (f. 1979) er en russisk militærjournalist og krigsreporter som siden 2014 har vært blant de mest profilerte mediestemmene som dekker militære operasjoner fra russisk side. Han ble særlig kjent gjennom sin omfattende rapportering fra Donbas etter utbruddet av konflikten i Øst-Ukraina, og senere gjennom frontlinjedekning under den russiske invasjonen av Ukraina i 2022.
Rudenko arbeider hovedsakelig via Telegram og russiske fjernsynskanaler, hvor han publiserer feltrapporter, videomateriale og analyser med tydelig pro-russisk vinkling. Hans innhold brukes ofte som del av det russiske informasjonsmiljøet for å styrke narrativet om russiske militæroperasjoner. På ukrainsk side regnes han som en propagandist og er oppført på offisielle lister over personer som aktivt støtter den russiske aggresjonen.
Han fremstår som en journalist med tett tilgang til militære kilder, og han beveger seg jevnlig i områder nær fronten. Rudenko har opparbeidet seg en betydelig følgerbase, og hans rapportering blir ofte sitert i russiske medier som ønsker frontlinjeorientert dekning.
Oversetters tillegg:
Det som er interessant ved dette, er at Rudenko uttrykker et skifte i synet på etterkrigs-Ukraina innen toneangivende kretser i Russland.
Aller først – før invasjonen i 2022 – var hovedsynet at Ukraina burde føderaliseres og inkludere Donbass-regionen. Dette ville kunne gi de russisktalende innbyggerne i landet de rettigheter de hadde krav på, samt at Ukraina skulle være nøytralt. Dette var også intensjonen med Minsk-avtalene, altså at borgerne fikk garanterte rettigheter og at Ukraina ikke skulle kunne brukes mot Russland.
Deretter kom invasjonen – som fra russisk side var utløst av at begge disse to målsetningene gikk i grus og man ville tvinge Ukraina til forhandlingsbordet. Det lyktes etter 3 dager, da Ukraina ville forhandle med Russland. På det tidspunktet kom Boris Johnson til Kiev, og resten kjenner vi til.
Etter hvert som krigen (spesialoperasjonen) har utviklet seg, så var det 4 ukrainske regioner som ble innlemmet i Russland. Donetsk, Lugansk, Zaporizhzhia og Kherson. Hovedtonen i Kreml var etter hvert da at et slags rest-Ukraina skulle fortsette å eksistere videre.
Det man ser nå, og som Rudenkos artikkel er et eksempel på, er at stemningen har snudd i Kreml. Rudenkos artikkel uttrykker nå det mange mener at er den rådende oppfatningen i den russiske eliten. Stemningsskiftet kommer etter snart 4 år med krig, der det samlede Vesten i realiteten har vært motstanderen. Det noen få røster advarte mot i tidligere faser, altså at hvis man ikke vil møte Russland med dialog på et klassisk diplomatisk vis, så vil det kunne få katastrofale følger for Ukraina, det ser nå ut til å kunne bli virkelighet.
Propagandistiske framstillinger uten kilder om at «Russland vil erobre hele Europa» og liknende latterlige idéer faller på egen latterlige urimelighet, men at Ukrainas eksistens nå virkelig er på spill, det skyldes etter min mening at Vesten ikke har vært villige til å komme Russland i møte når det gjelder sikkerhetsspørsmål. Russland advarte om dette allerede tidlig og Putins tale i München i 2008 var en klar advarsel.
Det har hele tiden vært en motvilje mot dette resultatet i Russland, men det som iht. Kremls syn nå ser ut som en nødvendighet, gjør at man ser ut til å overvinne denne motviljen og anse et slikt resultat som det mindre onde.
