Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Amanda fra Haugesund
Einar Tho spør i Haugesunds Avis om vi «trenger alle disse politikerne?». Det er et interessant spørsmål, ikke minst fordi det kommer fra en redaktør som tilhører en yrkesgruppe som i langt større grad enn politikerne selv sliter med representativitet.
For når Tho etterlyser «mer effektiv styring» gjennom færre folkevalgte, kunne han like gjerne startet med å se på sin egen bransje. For hvis representativitet er så viktig å diskutere i kommunestyresalen, hvorfor er det da stillhet når journalistikken faller stadig lenger fra befolkningen den skal speile?
Journaliststanden representerer ikke folket
Ifølge Medieundersøkelsen 2025 ville 42 prosent av norske journalister stemme Arbeiderpartiet eller SV, mens kun 20 prosent plasserer seg på høyresiden politisk. I befolkningen generelt er tallet 37 prosent.
Dette er ikke små nyanser, dette er en strukturell politisk skjevhet. En yrkesgruppe som har enorm makt over dagsorden, framstilling, vinkling og problemforståelse er altså massivt overrepresentert på venstresiden.
Er ikke dét et demokratisk problem, Tho?
Hvorfor er det mer akutt å redusere 49 folkevalgte i Haugesund, som folk faktisk har stemt inn, enn å se på en redaksjonell sektor med en politisk sammensetning som ikke ligner Norge?
Politikere kan velges bort, journalister kan ikke.
Forskjellen mellom kommunestyrerepresentanter og journalister er ganske enkel: Politikere kan fjernes av velgerne. Journalister sitter der ingen velgermakt når.
At Tho bruker spaltemeter på å diskutere om Haugesund bør kutte fra 49 til 43 folkevalgte, og at dette kanskje sparer en brøkdel av en sykepleierstilling, er i beste fall et sidespor. I verste fall et uttrykk for en pressetilnærming hvor man distraherer fra egen bransjes mangler ved å pirke på demokratiets trivialiteter, antallet folkevalgte.
Demokrati koster, men det er billig sammenlignet med alternativet.Den totale innsparing Tho insinuerer er rundt to millioner kroner for hele regionen. I kommunale budsjetter er dette i praksis lommerusk.
Prisen for bred representasjon, mangfold av stemmer og et kommunestyre der også småpartier får plass, er altså en sum mindre enn kostnaden av et par lokaljournalister og en firmabil. Skal vi virkelig diskutere dette som om demokratiet er en luksusvare?
Kanskje det er redaksjonene, ikke kommunestyrene, som har vokst feil vei. Når Haugesunds Avis først tar opp «trenger vi alle disse…?»-debatten, er det legitimt å spørre:
- Trenger vi alle disse journalistene når de politisk representerer en smal del av befolkningen?
- Trenger vi en redaktør som ser demokratiets kostnad som et problem, men ikke sin egen bransjes politiske slagside?
- Trenger vi flere kommentarer som sparker nedover mot folkevalgte, mens medienes makt slipper unna enhver selvkritikk?
Det er demokratiet som bygges i kommunestyrene. Det er tilliten til demokratiet som utfordres i mediene.
Kanskje Tho burde begynne med å se seg i speilet før han klatrer opp i sitt medietårn og roper ned mot bystyresalen?
