Den nye lojalitetens språk

Av Roy Tore Ottesen

Innledning

Verdiene patriotisme og lojalitet henger sammen ved behov for en knagg som oppheng for begrepene. Lojaliteten vil bekreftes ved en holdning eller handling dersom samlingspunktet er truet eller står i fare for ødeleggelse. De fleste er predisponert for sin lojalitet basert på oppvekst, påvirkning og objektiv informasjon. Plassering av lojaliteten gjøres ved en subjektiv avgjørelse.

Dette gjelder ikke minst i statene dominert av det angloamerikanske imperiet, med dets transnasjonale og globale institusjoner, stor innflytelse på nettverk av alliansepartnere, dominerende økonomi og militære kampkraft. Imperiets innflytelse over de engelskspråklige statene og Europa er så omfattende at dette kun omtales som den vestlige verden eller bare Vesten.

Politisk er USA dominert av neo-konservatisme, og denne politikkens tro på intervensjoner, fred gjennom styrke og bekjempelse av kommunisme, i praksis forstått som «fred gjennom dominans». Dette medfører ekspanderende, konkurrerende og aktiv utenrikspolitikk, i søken etter styrking av egen sikkerhet, dominans og ressurstilgang, på bekostning av annen stat. Dette har hatt negative konsekvenser for USA selv, så vel som for alliansepartnere.

Denne oppfattelsen av interesse-fellesskap på den vestlig halvkule har ført til spredning av mulige ankerpunkter for plassering av lojalitet; enten til egen nasjonalstat, til Europa eller til den vestlige verden generelt. Medienes ensidige dekning av den pågående geopolitiske utviklingen dokumenterer tydelig hvordan akseptert objektivitet er redefinert og begrenset til kun innhold som beskriver moralsk fortrinn og legale begrunnelser for alle vestens handlinger.

Det etterfølgende er således fokusering på ny terminologi som benyttes for å fungere med utvidet betydning av lojalitet og redefinert betydning av objektivitet. Begrepene brukes oftest ved dekning av geopolitisk utvikling mellom den vestlige verden og den globale majoritet, som omfatter «alle andre».

Den regelbaserte samfunnsorden

Mange av dagens transnasjonale og globale institusjoner som utformer og håndhever internasjonale regler og reguleringer er etablert av dette imperiet. Det er følgelig umulig å utelukke partiskhet som følge av innflytelsen og betydningen for institusjonene, inklusiv behandlinger ved internasjonale domstoler. I vestlige medier er det etablert som et faktum at de eneste som følger reglene i den regelbaserte samfunnsorden er de siviliserte, frihetselskende og liberal- demokratisk anlagte befolkningene i den vestlige verden. For å kunne analysere innhold av begrepet «den regelbaserte samfunnsorden» ut fra kildens troverdighet og informasjonens riktighet, er det nødvendig å stille flere oppfølgende spørsmål;

• Hvem har laget reglene OG de transnasjonale og globale institusjonene?
• Gjelder disse reglene objektivt for ALLE stater?
• Kan de som laget reglene forandre dem fra sak til sak, dersom det gir dem en fordel?
• Vil anklager fra ICC eller ICJ likebehandles, uavhengig av nasjonalitet?
• Vil regelbrudd fra den vestlige verden og fra «alle andre» behandles og offentliggjøres balansert?

Det liberale demokrati

Liberalt demokrati fremstilles som den eneste ønskede og respekterte styreform, av årsaker som skal være åpenbare for alle stater. Etableringen av liberale demokratier skal støttes som fastsatt styreform for ALLE, selv om det viser seg nødvendig med trusler, sanksjoner, destabilisering eller annen innblanding i andre lands indre anliggender for å få gjennomslag for liberaliseringen. Hva med følgende tankekors;

• Burde alle land selv få ta beslutning om etablering av styreform i eget samfunn?
• Er liberale demokratier annerledes enn ordinære demokratier?
• Innebærer liberalt demokrati frie og uavhengige medier, og har de liberale demokratiene selv frie og uavhengige medier?

Russlands «fullskala invasjon» av Ukraina 24. februar 2022

Russland gjorde sitt siste forsøk på dialog i FNs hovedforsamling vedrørende intervensjonen i Ukraina i desember 2021. Tema for dialogen var bekymring for rettighetene og sikkerheten til den russisk orienterte og russisktalende befolkningen i Ukraina, og konflikten mellom denne delen av befolkningen og ukrainske militære styrker pågående siden 2014, der 14000 mennesker er rapport drept, og 30.000 barn er meldt «forsvunnet». Dette siste forsøket ble neglisjert.

Omtrent 100.000 russiske styrker krysset grensen til Ukraina 24. februar 2022 i den hensikt å presse frem forhandlinger for å finne løsning på konflikten. Forhandlinger kom i gang umiddelbart, og avtale ble underskrevet i mars 2022. Vilkårene i avtalen var lik innholdet i de FN-garanterte avtalene fra Minsk l og ll, med garantier for den russiske befolkningens rettigheter i Ukraina, krav til folkeavstemning om tilhørighet for regionene Luhansk og Donetsk, tilgang til Krim og alliansefri status for Ukraina. Daværende britiske statsminister advarte imidlertid den Ukrainske presidenten mot å godkjenne avtalen, og lovte Ukraina NATOs uforbeholdne støtte. Det er følgelig rimelig å stille en rekke oppfølgende spørsmål;

Er grensekryssing av 100.000 russiske soldater mot en nabostat med 30 millioner innbyggere og en hær på minst 600.000 militære ukrainske mannskaper, finansiert, utrustet og trent av NATO siden 2014, å betrakte som en fullskala invasjon?

Henry Kissinger, William Burns, Angela Merkel og en rekke statsledere har siden 1991 advart mot NATO utvidelse, p g a konsekvenser og garanti for krig mot Russland. Det kan følgelig stilles spørsmål om den rasjonelle og bevisste begrunnelsen for NATO-utvidelsen.

Forhandlingsdeltakere og Statsledere ved Minsk I og II, Angela Merkel og Francois Holland innrømmet offentlig i 2022 at avtalene aldri ble implementert i Ukraina og i vesten, og ble inngått for å skape tid og rom for forberedelse av Ukrainas hær. Videre er USAs utenrikspolitikk offentlig erklært å «påføre Russland et strategisk nederlag». Det er følgelig grunn til å reflektere over paradoksene som kan indikere hvem som er pådriver for fortsettelse av krigen;

• Hvilke alternativer har Russland i forhold til denne ambisjonen?
• Var den russiske operasjonen uprovosert?
• Har Russland intensjon om å erobre Europa?
• Har vesten behov for russiske råstoffer/ressurser for å hindre resesjon/depresjon?
• Vil NATO som en USA-ledet forsvarsallianse overleve nederlag i Ukraina?
• Er vestlige mediers talemåter ved dekning av konflikten objektiv og sannferdig?

Russlands krenkelse av Ukrainas territorielle integritet

Bestemmelsene om staters territorielle integritet og befolkningens selvbestemmelse er beskrevet i folkeretten og FN-charteret, ved territorialprinsippet og menneskerettighetskonvensjonene. Det er følgelig to elementer som reguleres i formuleringene, og forholdet mellom dem har vært drøftet i FNs hovedforsamling, i den hensikt å oppnå konsensus om hva som skal vektlegges som det viktigste prinsippet. Russland hevder at menneskerettighets-konvensjonen skal vektlegges høyere enn territorialprinsippet, og viser til konsensus om dette etter behandling i FNs hovedforsamling. Vestlige representanter bestrider denne vektleggingen og hevder at territorialprinsippet overstyrer menneskerettighetskonvensjonene.

Uansett hva andre stater mener om vektleggingen mellom disse elementene, vil det være oppklarende å merke seg en rekke objektive fakta for øket forståelse av konflikten i Ukraina, som allikevel vektlegges forskjellig;

Ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, ble Russland gjort til «arving» av unionens rettigheter, og de tidligere sovjetstatene med grense mot uavhengige stater innvilget selvstendighet. Ukraina forpliktet seg til å forbli en nøytral stat.

I 1648 ble regjeringen i Ukraina dannet av Zaparozhe kosakkene. I den påfølgende 4-års perioden ble det klart at deres egne styrker ikke ville være i stand til å beholde territoriet, som følge av hyppige grenseraid og invasjoner fra vest, via Tyskland, via føderasjonen mellom Polen/Litauen, og fra sør via det Ottomanske imperium. Regjeringen i Ukraina gjorde derfor en henvendelse til den russiske storfyrsten, og ba om russisk beskyttelse av egne grenser. Til gjengjeld forpliktet Ukraina seg til å akseptere Russlands «overhøyhet» over Ukraina. Det undertegnede dokumentet fra 1652 betegnes som PEREJASLAV traktaten, og er fortsatt gyldig. I de snart 400 årene siden dette har Russland vært i blodige kriger i rundt 40 år, som følge av strid mot erobringstokter mot Ukraina fra andre stater. Påvirkningen fra det katolske Europa og det ortodokse Russland har gjort at Ukraina er delt i sin orientering, og fremstår som en skillelinje mellom det katolske vest og det ortodokse øst. Kan en slik traktat settes til side av eksterne begrunnelser, eller har den gått på dato? 

NATOs første generalsekretær, den britiske Lord Ismay, erklærte med betydelig bravado i 1948, at alliansen ville bli et betydelig bidrag til å holde Tyskland nede, Russland ute og USA inne. Begrunnelsen var å forsterke europeiske stater som sto i fare for å bli overrent av den kommunistiske Sovjetunionen.

Etter et hopp i historie startet forberedelse for utvidelse av NATO umiddelbart etter oppløsning av Sovjetunionen i 1991. I 2002 ble det gjort undersøkelser for å klarlegge Ukrainas oppslutning om NATO medlemskap. Oppslutningen var liten. Det ble ikke gjennomført folkeavstemning. Så sent som i 2009 var befolkningens fordelingen på 52% MOT medlemskap, og 28% FOR medlemskap. Dette var resultat for befolkningens mulighet til medbestemmelse. 

Etterkrigstiden har vist at europeisk økonomi, via samarbeid mellom det ressurssterke Russland og det industrialiserte Tyskland, har vært vellykket i den grad at Tyskland har fremstått som en økonomisk motor for EU.

For Russland er det følgelig både historiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske faktorer, som gjør det uakseptabelt å dele grense med stater i en allianse, som har offentlig erklært ambisjon om å påføre Russland et strategisk nederlag. Det kan derfor være oppklarende å stille følgende spørsmål;

• Er det, som hevdet av vestlige medier, kun sikkerhetspolitiske begrunnelser for utvidelsen av NATO mot øst?
• Er det utelukkende krenkelse av territoriell integritet som er årsak til styrking og støtte til Ukraina siden 2014?
• Er etablering av en rasjonell og rettferdig sikkerhetsarkitektur for Europa uten Russland mulig?
• Når kan økonomisk pragmatisk relasjoner med Russland realistisk gjenopprettes, gitt deltakelse i vestlig aktivitet i Ukraina siden 2014?
• Vil NATO bestå som forsvarsallianse dersom USA trekker seg ut av alliansen?