Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Kjell Arne
Kritikken går ut på at vitenskapen, som en disiplin forpliktet til metodisk naturalisme (prinsippet om at alt må forklares med naturlige årsaker), møter fenomener som er så usannsynlige og finjusterte at den enkleste logiske forklaringen peker utenfor naturen selv.
Dette tvinger vitenskapen til å ty til spekulative hypoteser for å unngå en konklusjon som utfordrer dens grunnpremisser.
Dette er ikke en kritikk av vitenskapens data (observerte fakta), men av de tolkningene og teoriene som brukes for å binde disse faktaene sammen, konklusjonen er feil og vitenskapen har ingen mulighet for å akseptere det. Derfor oppstår paradokser man ikke lenger kan overse.
Livets opprinnelse: Den usannsynlige sannsynligheten
Et fundamentalt problem oppstår i studiet av abiogenese: «hypotesen om hvordan liv oppsto fra ikke-levende materie». Når vi ser på hva evolusjonsteorien faktisk innebærer, blir det tro utover hva som er mulig. Teoriene holder ikke vann!
Den komplekse cellens umulighet
Kritikken hevder at sannsynligheten for at en komplett, selv-replikerende, minimal protocelle skulle dannes tilfeldig i én hendelse, er ufattelig lav.
Selv om man kun ser på dannelsen av ett enkelt, funksjonelt protein (bestående av 150 aminosyrer), der riktig aminosyretype og riktig kiralitet (venstrehendt) er nødvendig, er sjansen ekstremt liten.
Dersom hvert atom i det observerbare universet (10^{80} atomer) gjorde et forsøk hvert sekund siden Big Bang, ville det likevel ta omtrent 1 etterfulgt av 133 nuller, år før det første, korrekte proteinet dannes gjennom ren og tilfeldig. Da har vi første byggeklossen til en celle. Dessverre så vil denne gå i oppløsning i løpet av timer eller dager, så da er vi tilbake til start.
Sannsynligheten for en komplett, fungerende celle er ufattelig mange størrelsesordener lavere. Vitenskapen må derfor forkaste tilfeldighet og postulere kjemisk evolusjon – en serie av drevne, ikke-tilfeldige kjemiske reaksjoner. Mao, intelligent design.
Denne hypotesen er ufullstendig og ignorerer kritiske hindringer: kiralitetsproblemet (hvordan naturen valgte ut kun venstrehendte aminosyrer) og polymeriseringsproblemet (hvordan proteiner dannes uten å brytes ned i vann).
Når en struktur fremstår som et designet produkt, men den vitenskapelige metoden forbyr konklusjonen om design, må man ty til uverifiserte, kompliserte forklaringer som mangler rot i virkeligheten.
Den kosmiske balansen
Men det er flere paradokser og umuligheter som er enda større paradokser enn livets opprinnelse. Studiet av kosmologi avslører at universets grunnleggende konstanter er så nøye justert, at avvik på en brøkdel ville gjort liv umulig. Dette er essensen i finjusterings-argumentet.
Vakuum-katastrofen
Et dramatisk uløst problem er Vakuum-katastrofen, hvor den teoretiske verdien av vakuumenergien (mørk energi) avviker fra den observerte verdien med 10^{120} størrelsesordener. Den observerte verdien er ekstremt nær null, en balanse som er nødvendig for at materie skal klumpe seg sammen til galakser.
Vitenskapens Respons: For å forklare denne ekstreme balansen uten en Justering (eller designer), tyr vitenskapen til Multivers-hypotesen (basert på strengteoriens 10^500 mulige universer). Kort forklart sier de det kan være ufattelig mange universer og ufattelig mange forsøk som da forklarer det universet vi har.
Blindsonen i teoriene: Multiverset er ikke et bevist fysisk faktum; det er en logisk utvidelse for å unngå den intuitive slutningen om finjustering. Å basere en fundamental kosmologisk forklaring på en uobserverbar og uverifiserbar hypotese demonstrerer en metodisk utfordring for å opprettholde naturalismen. Alt for å unngå å snakke om intelligent design. Eller Gud om du vil.
Teoriens fundament: Den matematiske redningen
Problemet med å håndtere fakta utvides til teoretisk fysikk, hvor uortodokse metoder brukes for å redde ellers velfungerende teorier.
A. Renormalisering og uendeligheter
For å håndtere uendelighetene som dukker opp i beregningene av kvantefeltteori (QFT), brukes renormalisering.
* Problemet: Denne teknikken er en matematisk tilpasning hvor uendelige verdier fjernes ved å «absorbere» dem i de observerte, endelige verdiene for massen og ladningen til partikler. (På vanlig norsk, vi fjerner de ubehagelige sannhetene)
Kritikken: Dette er en ad hoc-løsning som redder teorien fra kollaps og gjør den prediktiv. Metoden unngår å akseptere at den underliggende QFT har fundamentale feil. Kritikken er at det er et matematisk knep som bevarer teorien på bekostning av den dype, matematiske sannheten.
B. Strengteori og monopolisering
Strengteori, som er den ledende kandidaten for kvantetyngdekraft, krever ekstra, uobserverbare dimensjoner.
* Blindsonen: Teorien har blitt anklaget for å ha monopolisert forskningsressurser og talent i flere tiår, uten å levere testbare, falsifiserbare prediksjoner. Den er en matematisk øvelse hvis autoritet stammer fra akademisk konsensus og matematisk eleganse, snarere enn empirisk bevis.
Konklusjon: Feil Koordinater, Feil Mål
Kritikken bygger på prinsippet om at «om en reise startes med feil koordinater, vil målet aldri nås». Vi må forholde oss til sannheten selv om den utfordrer vår realitetsorientering.
Dersom den enkleste og mest logiske slutningen er at livet og universet er et resultat av design, men vitenskapens metode utelukker design som startkoordinat, er den dømt til å:
- Omdefinere logikk for å unngå finjusteringsargumentet.
- Omfavne spekulasjon i form av uverifiserbare hypoteser som multiverset.
- Benytte matematiske knep for å bevare ufullkomne teorier.
Disse fundamentale problemene viser at skillet mellom gyldige fakta og spekulative teorier drevet av metodisk bias er konstant utfordrende, spesielt i de mest grunnleggende feltene i vår forståelse av virkeligheten.
