Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av: Kjell Arne
Vi snakker ikke om å støtte en nasjon med hjelp, vi snakker om å dekke 40–60 % av statsbudsjettet deres.
Dette er ikke støtte. Det er et økonomisk selvdrap for Europa, til fordel for et land som har gått konkurs, økonomisk, demografisk og administrativt.
Dette skjer samtidig som Europa allerede forsørger millioner av uproduktive migranter fra MENA-land, store grupper uten arbeidstilknytning eller integrerings-muligheter.
Store grupper som ikke ønsker å bli en del av samfunnet og har fått kriminalstatistikken til å eksplodere. Vi har enorme utfordringer med våre egne budsjetter, industri og energipolitikk.
Resultatet er at europeiske skattebetalere nå i praksis gir sosialhjelp til egne innbyggere, samtidig som de gir:
- til de som ikke ønsker å bidra i samfunnet
- til en fremmed stat som ikke kan finansiere seg selv
- og til et grønt skifte som knekker grunnlaget for velferdsstaten
Midt i denne kollapsen spiller politikere sterke menn på TV.
De snakker om europeiske bakkestyrker som om dette er realistisk.
Det er det ikke:
- Tyskland har ammunisjon for 48 timer.
- Frankrike har knapt 100 operative stridsvogner.
- Storbritannia har sitt laveste soldatnivå på flere hundre år.
- Skandinavia har mikrohærer.
Europa har ikke styrker å sende.
Punktum.
USA sier nei. Russland sier nei. Men europeiske politikere fortsetter å gi løfter som ikke kan innfris, mens mediene gjengir alt uten ett eneste kritisk spørsmål.
De skaper et inntrykk av styrke, kontroll og handlekraft – i en tid hvor kontinentet står midt i økonomisk og politisk kollaps.
Europa styres ikke lenger av realpolitikk, men av illusjoner og fantasier:
- Penger som ikke finnes.
- Våpen som ikke produseres.
- Soldater som ikke eksisterer.
Det er bare et spørsmål om tid før virkeligheten treffer.
