Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Når kvinner havner i maktposisjoner, endres alt. Ikke handlingen – men meningen. Hele organisasjonen går i slow motion mens mening etter mening utveksles, vurderes og diskuteres i uendelige runder.
Møter starter med agenda, men ender med diskusjon om agendaen. Budsjettmøtet utvikler seg til en filosofisk drøfting av hva penger egentlig betyr. Prosjektplanen granskes i timevis, med forslag til forslag til forslag, hver mer gjennomtenkt enn den forrige. E-postene skriver seg nesten selv av alle mulige “meningsnotater” før selve beslutningen finner veien til en kalenderpost som kanskje aldri åpnes.
Eksempler:
- Sende ut en rapport? Først blir den diskutert, omdiskutert, omformulert og godkjent på tre nivåer, før ingen rekker å åpne vedlegget.
- Ansette noen? Først vurderes holdninger, meninger, perspektiver og kulturforståelse i en tre-timers “intensjonsrunde” som ender med at stillingen lyses ut på nytt.
- Innkjøp av kaffemaskin? Diskutert i fire møter. Forslag om å kjøpe ny, gammel eller bytte til te-maskin vurderes. Til slutt kjøpes det ingenting, men alle vet hvorfor.
Alt blir ment grundig. Resultatene står pent i kø på bakerste rad, tålmodige og usett, mens møterommet fylles av håndbevegelser, ordspill og subtile nikkinger.
Konklusjonen:
- Lite gjøres.
- Alt menes.
- Og entusiasmen, den er uovertruffen.
Hva er problematisk med dette?
Nesten alle disse personene stemmer sosialistisk…….
