Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Rune Egilson Kaarud
I går møtte jeg Tonje Brenna (AP) på Rema 1000 på Jessheim Storsenter. Hun sto på den andre siden av frysedisken. Jeg sto og lette etter julegrøt.
Og der, foran den samme frysedisken, slo det meg: Der ligger det nå nesten bare ting jeg ikke har råd til å kjøpe. Ikke luksus. Ikke importerte spesialvarer. Men bla. norsk fisk. Laks. Torsk. Sei. Mat som svømmer i våre fjorder. Eksporteres for milliarder.
Likevel er det blitt normalt for meg å se – og gå videre. For prisen er ikke lenger for vanlige folk. Jeg kjøper nesten aldri norsk fisk lenger. Og akkurat da ble kontrasten tydelig …
På den ene siden av disken: En av Norges aller mektigste politikere. Statsrådslønn. Trygg pensjon. Ingen bekymring for strømregning, renter eller matpriser.
På den andre siden: En vanlig nordmann. Født på 60-tallet. Bidratt til fellesskapet. Sett Norge bli rikt. Men som nå står i sin lokale butikk, og vurderer hva han faktisk har råd til.
Det ble ingen samtale. Bare et stille øyeblikk der to virkeligheter passerte hverandre.
Og jeg tenkte: Når politikere ikke lever med konsekvensene av politikken sin, da mister de også forståelsen av hva den gjør med folk.
For det er noe fundamentalt galt når du står i et av verdens rikeste land og nesten aldri har råd til maten landet selv produserer.
Det burde vært en nasjonal skandale. I stedet kalles det «omstilling».
