Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Gang på gang har Nei til EU og andre reist helt legitime spørsmål om grunnlovsbrudd knyttet til EØS tilknytningen ACER avtalene og en endeløs strøm av EU direktiver. Og gang på gang svarer retten med den samme tomme formelen. Dette er lite inngripende.
Når alt er lite inngripende er ingenting inngripende. Da er Grunnloven i realiteten satt ut av spill.
Problemet er ikke at retten tar feil i enkeltsaker. Problemet er at retten bruker en metode som garanterer feil konklusjon. Domstolene nekter konsekvent å se helheten. De nekter å se den samlede suverenitetsavståelsen fra EØS avtalen ble undertegnet og frem til i dag. I stedet later de som om Norge starter på null hvert eneste år og vurderer bare det siste lille steget isolert fra alt som har skjedd før.
Dette er ikke juridisk presisjon. Det er grov uforstand.
Suverenitet er ikke noe man mister i ett stort sprang. Den tappes bit for bit. Direktiver for direktiver. Overnasjonale organer for overnasjonale organer. Når retten bare vurderer det siste lille steget og kaller det ubetydelig ignorerer den at Norge allerede er bundet på hender og føtter. Status quo er allerede dypt inngripende. Å bruke dette som utgangspunkt er å legitimere et pågående grunnlovsbrudd.
Alle forstår at EØS avtalen i praksis har flyttet lovgivende makt ut av landet. Alle ser at ACER griper direkte inn i energipolitikken prisdannelsen og nasjonal kontroll over egne ressurser. Dette er ikke tekniske justeringer. Det er styring uten demokratisk forankring. Når retten likevel beskriver dette som lite inngripende er det ikke fordi realiteten er uklar. Det er fordi man bevisst velger å ikke se den.
Domstolene har redusert Grunnloven til en formalitet. Ikke et vern mot maktoverføring men et system for å sikre at maktoverføringen skjer langsomt nok til at ingen enkeltavgjørelse utløser motstand. Dette er ikke nøytralitet. Det er unnfallenhet forkledd som juss.
Man kan diskutere motivene. Er det feighet systemlojalitet eller politisk samstemthet med EU prosjektet. Men motivene er egentlig irrelevante. Effekten er entydig. Norsk rettspraksis gjør det umulig å stanse suverenitetsavståelse gjennom Grunnloven. Retten fungerer ikke som bremsekloss men som smøremiddel.
Når domstolene nekter å vurdere helheten fra EØS avtalen og frem til i dag da tar de i praksis stilling. Ikke for Grunnloven. Ikke for folkesuvereniteten. Men for en utvikling der Norge behandles som et medlemsland uten medlemskap og uten demokratiske rettigheter.
Dette er alvorlig. For hvis retten ikke lenger forsvarer Grunnloven hvem skal da gjøre det.
