Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Når UNICEF ber mennesker om å testamentere bort arven sin, gjør de det ikke nøytralt. De gjør det ikke saklig. De gjør det gjennom et bevisst konstruert skyldnarrativ. Budskapet er krystallklart mellom linjene. Gir du ikke, lar du være å redde liv. Gir du ikke, svikter du mennesker i nød. Gir du ikke, har du valgt deg selv fremfor andre.
Det er utspekulert. Det er sleipt. Og det er dypt uetisk.
Dette er ikke en liten organisasjon som mangler midler. UNICEF er et globalt milliardapparat med enorme verdier på bok, store kontantreserver, investeringer og profesjonell toppledelse. Likevel presenterer de arvegaver som et moralsk imperativ. Som om ditt siste valg som menneske bør være å finansiere deres system.
Døden brukes som pressmiddel. Skyld brukes som verktøy. Godhet gjøres betinget av betaling.
Strategien er enkel og effektiv. Hvis du gir, er du et godt menneske. Hvis du ikke gir, har du valgt bort barn i nød. Det spiller ingen rolle at du har familie. At du har barn. At du ønsker å sikre dine egne. Det spiller ingen rolle at organisasjonen allerede sitter på milliarder. Alt reduseres til ett spørsmål. Gav du nok.
Dette er psykologisk manipulasjon forkledd som nestekjærlighet. Det er ikke en forespørsel. Det er et subtilt ultimatum.
Det mest frastøtende er hvordan de forsøker å ta eierskap til moral. Som om medmenneskelighet må kanaliseres gjennom dem. Som om godhet først er ekte når den går via deres kontoer. Som om du ikke ønsker å redde mennesker dersom du ikke gir dem arven din.
Det er direkte usant. Og det er moralsk forkastelig.
Ingen organisasjon har rett til å definere hvem som bryr seg. Ingen har rett til å gjøre privat sorg og dødelighet til en del av en innsamlingsstrategi. Ingen har rett til å legge skyld på mennesker i livets siste fase for å styrke egen balanse.
Hvis dette virkelig handlet om nød, ville språket vært ærlig. Hvis det handlet om hjelp, ville presset vært fraværende. Hvis det handlet om barna, ville ikke manipulasjon vært nødvendig.
Men dette handler om makt. Om kontroll over fortellingen. Om å sikre kontinuerlig kapitaltilførsel også etter at giveren er død.
Å si nei til dette er ikke kynisk. Det er sunt. Det er et nødvendig nei til en utvikling der moral har blitt markedsføring og samvittighet har blitt et salgsargument.
Mye vil ha mer, og fanden(unicef) vil ha fler.
Her er en link. Som gir dere den fulle oppskriften. Der kyniske Unicef har et sterkt apparat til og hjelpe dere med og få overført arven deres til Unicef.
Alt fra advokater og andre rådgivere står klare til og få kloa i arven deres.
Arv og testamentariske gaver hos UNICEF
